Tja, tja….. ”En vakker og stemningsfull historie” er karakteristikken på omslaget til boka. En riktignok tragisk, men også banal beretning med høyst usannsynlige sammentreff, synes jeg passer bedre. Boka operer med to ulike tidsplan, 1933 og 2010 der hvert av dem har sin hovedperson. Dette er ordentlig tidtrøyte som det vel egentlig ikke er noen vits i å kaste bort tida på.
I en liten leiegård i Seattle bor i 1933 en liten fattig familie bestående av mor og sønn. Det er Vera Ray, en kvinne tidlig i 30-årene, som arbeider som stuepike på et av byens hoteller. Sønnen hennes, Daniel, er 3 år. Mora jobber og sliter for å livberge de to. En svært kald dag i mai må hun på arbeid. Hun har denne kvelden ingen til å passe Daniel så hun må etterlate ham alene i senga. Da Vera neste morgen kommer hjem etter å ha kjempet seg gjennom en kraftig snøstorm, er Daniel borte. Det eneste spor etter ham er bamsen hans som Vera finner ute i snøen. I timevis går hun nå gatelangs og roper på ham, men gutten er ikke å finne. Politiet varsles, men der er man lite interessert i å hjelpe fattigfolk.
I sin høyst sårbare tilstand blir Vera et lett bytte for en av hotellets faste gjester – en styrtrik mann som i lengre tid har gått og siklet etter henne. Han har gode forbindelser og lover å hjelpe henne i søken etter Daniel, for Vera selv er sikker på at noen må ha kommet seg inn i leiligheten og tatt ham. Rikingen utstyrer Vera med kostbare klær, skjenker henne full og får henne opp i senga si. Allerede neste morgen gjør han det klart at han har helt andre hensikter enn å hjelpe henne. Vera flykter i all hast fra hotellet. Men hvor skal hun nå gjøre av seg? Hun har ingen penger, ligger langt på etterskudd med husleien og huseieren har lenge truet med utkastelse, Hun har allerede lagt store veksler på en god venninne som også er i en vanskelig økonomisk stilling. Skal hun nå våge å oppsøke han som er Daniels far, en godhjerter mann av en rik familie? For fire år siden da de var kjærester og hun var blitt gravid, forlot hun ham brått da hun merket familiens store misbilligelse over at Charles kom hjem med en pike av underklassen. Det gikk så fort at hun ikke engang rakk å fortelle Charles at hun ventet hans barn. Det blir til at hun drar hjem til sin tidligere kjæreste. Han er nå gift, men forsøker likevel å ta vennlig i mot henne. Men før hun får fram hele sitt ærend, er resten av familien der og nærmest jager henne på dør. Vera søker ned til en innsjø som eiendommen grenser til, og setter en liten robåy på vannet, men den er lekk og synker snart. Ivanoff, en russisk lastebilsjåfør som Vera har haiket med, hører rop om hjelp og ser en ung kvinne (Charles ’søster Josefine) skynde seg vekk fra innsjøen. Da han kommer fram, ligger Vera livløs i vannet og lar seg ille redde.
Slik, tildekket av glemselens slør, hadde historien om Vera og vesle Daniel endt, hadde det ikke vært for at et nytt kraftig snøvær rammet Seattle i 2010, også denne gangen i mai. Redaktøren av en avis i byen synes det kan være interessant å se de to snøstormene i sammenheng og setter en journalist, Claire Aldridge på saken. Arbeidet går trått i starten. Det er vanskelig å finne opplysninger om noe av interesse som skjedde så langt tilbake i tiden. Dessuten strir Claire med problemer på hjemmebanen. Mannen hennes, Ethan, hvis familie er eier av avisen, er i ferd med å skli helt fra henne og rett inn i armene på ex-kjæresten sin, Cassandra. Omsider finner Claire en liten avisnotis om en treåring som forsvant sporløst fra hjemmet sitt under snøstormen i mai 1933. Hennes interesse vekkes, ikke minst fordi hun selv ganske nylig mistet et barn under fødselen. Hun stiller spørsmålene: Hva skjedde med lille Daniel? Og lever han fremdeles et eller annet sted?
Etter hvert som Claire graver i fortiden, dukker en adresse opp- Det er huset der Vera og sønnen en gang bodde. Nå er stedet gjort om til kafé, og tilfeldigvis er det også Claires stamkafé som eies av hennes gode venn Dominic. Han lar henne gjennomsøke et lite kott, som trolig var soverommet til Daniel. Claire finner her en gammel tegning (som helt tilfeldig er blitt liggende igjen). Det er en barntegning som forestiller to små personer og en større, trolig en dame med en fjærprydet hatt på hodet. Bak på arket står navnet Eva Morelandsteed skrevet. Det ganske uvanlige etternavnet hjelper Claire fram til en gammel dame som nå bor på aldershjem. Eva kan forteller at moren hennes og Vera i sin tid var svært nære venninner.. Selv husker hun godt daniel som var hennes jevnaldrende lekekamerat, men hun vet lite om hva som egentlig skjedde med Daniel og moren hans. Om tegningen hun har laget, kan hun fortelle at når hun og Daniel lekte sammen i parken, dukket ofte en dame med en rar fjærhatt på hodet opp. Det virket som om hun var svært opptatt av Daniel.
Skikkelig fart i etterforskningen blir det først da Claire får fatt i papirene rundt dommeravhøret som ble avholdt i forbindelse med Veras drukning. Her forteller russeren alt han vet om Vera og sønn og hva som skjedde da Vera druknet. I papirene kommer det også fram at det var familien Kensingtons hus Vera oppsøkte. Navnet Charles Kensington står nevnt til Claires store forundring (og til leserens oppgitte skuldertrekning). For maken til sammentreff! Claires ektemann heter nemlig Kensington!
Selv om forholdet mellom Claire og Ethan er kjølig for tiden, er hun god venn med bestefaren hans, Warren Kensington. Hun oppsøker ham og får vite at Charles var hans far. Han kan også fortelle at tanten hans, Josefine, bodde hos dem med en gutt på omtrent samme alder som ble kalt Thomas. Det tar litt tid før Warren virkelig røper at Thomas var ham selv. Nå har altså alle brikkene falt på plass: Den forsvunne Daniel er ingen ringere enn Ethans bestefar. Og Veras kjæreste Charles har gjennom livet sitt trodd at gutten var hans nevø, mens han i virkeligheten var hans sønn!
Boka ender som bøker flest i denne kategorien – i reneste fryd og gammen. Ethan kommer tilbake til sin kone og de tilgir hverandre alt Huset der Vera og Daniel i sin tid bodde, står foran riving, men Warren rekker akkurat å kjøpe det. Claires gode venn, Dominic, får tilbake sin kafé som heretter får navnet Veras Kafé. Inne i den gamle leiligheten finner de ikke bare Daniels/Warrens gamle bamse, men også et brev der moren hans (Vera) fortalte hvor høyt hun elsket ham.