Voltaires åpne, engasjerte personlighet trer tydelig fram i 24 korte artikler kalt brev om britiske temaer. Fyndig og vittig tar han for seg religionen, naturvitenskapene og litteraturen. Mest moro hadde jeg av brevene om kvekerne, anglikanerne og presbyterianerne. Som katolikk er Voltaire mest fascinert av de fredsommelige kvekerne. Han konkluderer merkelig nok med at i et land med så mange som 30 religioner kan folk leve lykkelig og fredelig med hverandre i motsetning til land (som Frankrike) hvor det bare er én eller to tillatte religioner.
Voltaire er en stor beundrer av Newton og andre britiske vitenskapsmenn, men det er ikke alltid lett å følge ham når han skal forklare hva den enkelte har bidratt med. Han er likevel klar på at han er tilhenger av rasjonelle forklaringer basert på moderne vitenskap. Metafysikk og andre svermerier forkaster han. Dermed går han i mot sentrale ideer hos for eksempel Descartes.
De siste brevene handler om britiske litteratur som han også beundrer, men som han strever med å formidle til sine franske lesere. De oversettelsene han forsøker seg på synes å ligge langt fra originalene. Men også her han har vittige betraktninger på forskjellen mellom England og Frankrike. Filosofen Bernt Vestre har gjort en god jobb med oversettelsen.