"Monstermenneske", Kjersti Annesdatter Skomsvold
Veldig god bok hvor forfatteren tar oss med fra hennes dypeste dyp, opp gjennom håpet om normalitet, videre inn i skolering for en lys fremtid - og et glimt av lyset som titter inn. Hun skriver om viktige ting, fra et selvopplevd perspektiv; ei jente som har ME, sliter ut seg selv og noen rundt seg. Hun gir oss et innblikk i en fortvilet pausetilstand, men gjør det med humor, selvironi og varme. Hun tar oss også med inn i livet til ei jente som vil bli forfatter, og boka handler om ei som skriver en bok, prosessen rundt dette, medhjelperne hun har, og spenningene i forberedelsene til å gi ut en bok. Hun tar oss også med på en reise i sinnet sitt og inn i litteraturteorien. En bok som vil svært mye, og 600 sider er et vanskelig format, men med forfatterens historie, og sett i lys av at Knausgård har sparket inn en dør når det gjelder å skrive om sitt eget liv i egen person, og med at hun faktisk bruker egen erfaring på å skrive seg ut av intet, og den prosessen går gjennom å lære seg å skrive, tåler jeg at hun la på så mange sider. I boka er det et midtparti med litteraturteori, som det er lurt å vie litt oppmerksomhet og tid på for å forstå hele boka – uten at jeg vil røpe så mye om det nå
Denne skuffet meg.
Jeg sparte boka og begynte på den lille julaften og tenkte at dette var en bok jeg kom til å sluke og kose meg med i jula. Dessverre stemte ikke dette. Jeg har brukt 3 uker på å slite meg igjennom den.
Syns det ble altfor mye "tomsnakk".
Skjønner at jeg nok har gått glipp av noe som ikke har lest den første boka, men likevel.....
Lurte lenge på om boka skulle få en 2er av meg. Endte meg å gi den en 3er fordi jeg likte de siste ti sidene godt. Jeg er håpløs på å gi terningskast. Blir aldri enig med meg selv, for syns egentlig ikke denne fortjener så mye som en 3er...
Tja, ein kritiker sa at 600-sider formatet er eit vanskeleg format å fylle. Så dette er enno ei bok som byrjar så bra, men kor det ikkje vert set punktum tidsnok. Boka har for meg parallellar til boka "Sytten", her skjedde nett det same. Begge bøkene er også noko utradisjonelle med det at dei er litterært eksperimenterande, men så vert det dessverre så alt for mykje. Veldig synd for ein forfattar eg har slik tru på, og ei bok som byrja så fantastisk bra.