Dette er ekte påskekrim for meg.
Jeg koser meg fra start til slutt. Retro-krim spekket med nostalgi, humor og god gammeldags mystikk, kodenavn og gåter. Jeg synes bøkene i serien om K2 så langt har vært i stigende kurve. Denne har jeg likt best til nå.
Dette er Tine Melk-påskekrim for voksne med herlige assosiasjoner til Olsen-Banden. i bok nr. 3 gav også henvisningene til historiske personer og hendelser en ekstra styrke til historien, da det malte opp et stemningsbilde fra norsk politikk i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Det ble et godt fungerende bakteppe for handlingen.
Jeg er klar for mer!
Kolbjørn "K2" Kristiansen og Patricia Louise I. E. Borchmann nr 3
På samme måte som de to tidligere krimbøkene til Lahlum er denne totalt usannsynlig, men samtidig underholdende.
Her er min anmeldelse av Katalysatormordet (ekstern lenke)
Jeg rett og slett elsker disse krimbøkene til Hans Olav Lahlum. Det er krim litt utenom det vanlige. Og det er deilig å lese slike bøker, der du har et gitt antall personer som kan være morderen. Jeg går fram og tilbake mellom personene og har etter siste side vært igjennom alle personene som den potensielle morderen! Gleder meg til å kaste meg over neste bok om "K2".
Nå må det snart være på sin plass å drive litt ny forskning og komme på en ny historie å fortelle.
At det er såååå mye nazi-aktivitet og såååååå mange u-oppklarte saker etter en krig som knapt berørte et land finner jeg vanskelig å forstå.
At Lahlum har en tante (eller var det en onkel) som har en spennende historie med seg fra krigens dager betyr ikke nødvendigvis at alle har det.
Ferdig med Hans Olav en stund.
Jeg liker slike erketypiske fyr-på-peisen- og-kakao-i-koppen-krim, som jo disse bøkene er. Men det irriterer meg at jeg alltid klarer å skjønne hvem morderen er ganske tidlig i bøkene til Lahlum. Det er alltid den det virker som om det absolutt ikke kan være. Og ett år klarte jeg ikke påskekrimmen på melkekartongen fra Tine, så jeg er jo ikke den skarpeste kniven i skuffen heller.
Jeg kjente faktisk en sjelden liten sorg da de siste setningene av denne lydboka tonet gjennom høyttaleren. Dette er riktignok den tredje av fire krimbøker fra Hans Olav Lahlum, men grunnet litt krøll med rekkefølgen var det for oss den fjerde og foreløpig siste. Vi har da lyttet (og kost oss) gjennom 40 timer med Nils Nordbergs eminente opplesning av Lahlums krimgåter fordelt på det siste trekvart året. Bilturene opp og ned til hytta blir litt stusseligere nå framover.
Det er flere ting som er litt trist her. Alle ofrene for kriminelle handlinger i boka har sympatiske trekk, og i alle fall jeg syns det var litt ille at de endt opp som ofre. Slik er det kanskje ofte, men desidert mer utpreget her enn i Lahlums øvrige bøker. Og når oppklaringen(e) kommer, viser det seg at det var svært lite som skulle gått annerledes underveis for at de faktisk hadde klart seg alle sammen.
K2s kjærlighetsliv spiller en viss rolle i boka, ikke minst i avslutningen. Lahlum lager noe av en cliffhanger-effekt i slutten av bøkene sine, og i alle bøkene er det rikelig med henvisninger til sakene fra tidligere bøker. Det er derfor et visst poeng å lese bøkene i kronologisk orden: Menneskefluene – Satelittmenneskene – Katalysatormordet – De fem fyrstikkene.
Som vanlig greide Lahlum å lage en oppklaring jeg var langt fra å forutse, selv om jeg altså er en dreven Lahlum-leser. Denne boka er såpass lik de øvrige i serien, at hvis man likte dem, så liker man denne. Samtidig er de såpass forskjellige at man slipper å tenke at man leser det samme om igjen.
Kosekrim! Vet ikke helt om jeg likte plottet eller synes det ble i overkant rotete, men det gjør ingen ting med så gode persontegninger og herlige miljøskildringer. Med foreldre med "mappe" fra overvåkningspolitiet på 60-tallet, blir tematikken personlig aktuell også. Nils Nordberg har dessuten den perfekte stemmen til krimlydbøker.