Mannen som spiser sin egen forhud og skriver poetisk har gjort det igjen.
Vi følger en tydelig berørt Schau der han denne gangen ikke sitter alene i en kirke, men i en fullstappet rettssal. Dette er ikke så mye en bok om selve handlingene som ble begått 22. juli som det er en refleksjon rundt rettssystemet, psykiatrien, pressen, og seg selv i møtet med alle de menneskelige sider man blir konfrontert med i en situasjon som dette.
Verdt å bruke to timer på!
Gjennom boka følger vi en oppsummering av rettssaken, men enda viktigere er det at vi følger en tankerekke og et refleksjonsmønster til en helt alminnelig mann – en som ikke var berørt personlig, men som alle oss andre ble berørt på en eller annen måte. Og jeg likte godt boka, for den var tankevekkende uten å være spekulativ og det han skriver er det mange (de fleste?) av oss tenker.ritaleser.com