Bokelskere.no

Selv om karakterene i Kamerat Napoleon er skildret som dyr, er det ikke utfordrende å overføre maktens forførende korrupsjon til mennesket. Bokens tankevekkende allegori forblir like relevant som alltid. Denne korte romanen fletter historien om hvordan kommunismen ble ødelagt under Stalin inn i en lettfattelig 'eventyrfortelling' med satire, metaforer og humor. En kort og uunnværlig leseopplevelse som bør nytes av enhver.

Dyrenes gård av George Orwell fra 1944 er egentlig en tidløs roman. Den tar for seg et undertrykt samfunn av overarbeidede og mishandlede dyr, og deres forsøk på å skape et bedre liv preget av rettferdighet og likhet, og boka en av de skarpeste satirene som finnes der ute. Romanen er en allegori med dyr i hovedrollen, og er på ingen måte en barnebok om “alle dyrene på gården”.

Dyrenes gård åpner med at bonden på Storegård, Mr. Jones sover og alle dyrene møtes i låven for å lytte til Major, en gammel gris som vil dele sin visdom før han dør. Han mener å ha skjønt at roten til all elendigheten dyrene opplever er menneskene, og holder en sterk appell om at forandring skal skje. Han vet ikke når revolusjonen bør finne sted, men mener sterkt at den må skje.

“Fjern mennesket, så er den dypeste årsaken til sult og overarbeid borte for alltid.”

Ikke lenge etter dør Major og blir begravet på eiendommen. Og revolusjonen finner sted ikke lenge etter, når Jones glemmer å mate dyrene, og dyrene jager alle mennesker vekk fra gården. Storegård blir omdøpt til Dyrenes gård, Majors ideer får navnet Animalisme, og animalismens syv bud blir etterhvert malt på låveveggen. Av de budene blir det viktigste “Alle dyr er like”. Det skal dog sies at alle disse budene gjennomgår en revisjon etterhvert som historien forløper, og gjennom dette demonstrerer Orwell akkurat hvor enkelt politiske læresetninger kan omformes til propaganda.

Orwells plan med boken var å gjenspeile hendelser som førte til den russiske revolusjonen, og deretter førte inn i Stalintiden i Sovjetunionen. De ulike hendelsene i boka representerer de ulike historiske hendelsene i begynnelsen av 1900-tallet. Eksempelvis dyrenes opprør mot Mr. Jones som viser til Oktoberrevolusjonen i 1917. Og man aner tidlig i fortellinga at makt er i ferd med å forskyves innad i samfunnet.

“...og da de kom tilbake om kvelden, la de merke til at melken var forsvunnet.”

Grisene tar stadig mer for seg selv. Budene revideres. Sterke straffer blir innført for de som våger å stille spørsmålstegn ved det grisene med Napoleon i spissen hevder er fremgang. Historien vil alltid gjenta seg. Folk, og i dette tilfellet, gris, blir drevet av penger og fortjeneste. Og den tamme ravnen Moses forteller villig vekk om Sukkertøysfjellet, hvor alle dyr kommer når de dør og som gir de slitne dyrene håp. Det er rimelig å anta at Moses blir tolerert fordi håpet han sprer er med på å passivisere dyrene. Jeg antar dette er religion på sitt beste. Eller verste.

Mot slutten av boka møtes griser og menn til omvisning på gården, avsluttet med festiviteter i våningshuset, der det nok en gang blir uroligheter når mann og gris spiller ut like kort og således blir tatt i juks. Boka avslutter med følgende setning:

“Dyrene på utsiden så fra gris til menneske, og fra menneske til gris, og fra gris til menneske igjen - men det var allerede umulig å se forskjell på dem.

Boka er lettere å lese på norsk enn på engelsk, slik jeg var nødt til da jeg gikk på videregående for over tjue år siden. Jeg vil anta det skyldes 50/50 at jeg måtte lese den og fordi ordforrådet mitt på engelsk var mindre enn det er nå. Når jeg nå har lest den på nytt, i norsk språkdrakt, vil jeg påstå at den definitivt er verdt å lese. Og den gir et mer lettfattelig innblikk i de rådende politiske systemene i 1900-tallets Sovjetunionen. En “Totalitarisme for dummies” om du vil. Anbefales.

Det skal nevnes at jeg har mottatt bøker som gaver fire ganger i løpet av livet. Det kom som en overraskelse da fatter'n brakte denne med på besøk en dag. På ungdomsskolen hadde vi en økt hvor denne måtte leses og jeg må innrømme at jeg ikke fikk særlig mye ut av boken den gangen.
Nå, omtrent 16 år senere, fikk jeg insentivet til å lese den på nytt og den ble i all hovedsak lest mens jeg besøkte broren min sent i fjor høst. Etterpå ville faren min også lese boken; det må være den første og eneste boken han har lest i sin helhet gjennom hele min eksistens her på Kloden. Familieaffærer til side, skal jeg prøve å ikke være partisk i omtalen min av Animal Farm av George Orwell, men jeg må innrømme at den har fått en spesiell plass i hjertet mitt nå.

Orwell presterer å skrive en veldig tettpakket bok uten å vakle vekk fra poengene sine; denne til dels ganske mørke satiren er innenfor rammeverket til obligatorisk lesestoff for den historisk politisk interesserte. Hvert dyreslag representerer de ulike grupperingene av folkemassen, myndighetsetatene og lederne i en revolusjonsetablert stat i form av en bondegård drevet utelukkende av dyr. Det hele starter veldig fredelig etter at menneskene har blitt kastet ut av lederrollen, men etterhvert starter mennesketrekkene å vise seg selv i klokeste av dyrene.
Hvert dyr/menneskegrupperepresentasjon forblir stereotypisk gjennom boken, som arbeidshesten Boxer, som alltid står på for statens beste, jobber overtid og bruker mantraet om at det beste for staten er det beste for ham selv, til å kjøre på videre langt utover ansvarsområdene sine.
Gjennom boken manifesterer menneskelig egoisme seg i dyrelederne etterhvert som smaken på makt blir deiligere i tråd med den suksessfulle utviklingen av gårdsdriften. Det forekommer manipulasjon og løgner på høyt nivå mens dyrene av lavere rang ikke forstår eller klarer å komme til konklusjonen om at det er ugler i mosen, eller at det har skjedd en forandring i systemet i det hele tatt. Hvert dyreslag har sin rolle i samfunnet og Orwell er flink til å holde karakterutviklingen konsekvent og realistisk sett ut i fra de representasjonene han ville understreke. Boken har momenter hvor du får kjenne på sympati og ergelighet, øyeblikk hvor du kan føle irritasjon basert på utnyttelsen av ressurser/symbolikken på regelrett hardt arbeid for slavelønn, og selvsagt mye underliggende komiske situasjoner gitt at det hele foregår med en rollebesetning av gårdsdyr.

Den mest kjente linja fra boken er nødt til å være denne:
"All animals are equal. But some animals are more equal than others."

Revolusjonen starter imidlertidig ikke slik, men maktsyken overskriver reglene etterhvert som tiden progresserer. Hele det opprinnelig etablerte samfunnsidealet blir svært diskré hvisket ut, side etter side, og de aller siste setningene i boken gir meg enda gåsehud med tanke på hvor bra Orwell klarte å avansere historien sin uten å hoppe over viktige samfunnsmessige byggeklosser og rivningskuler med røtter dypt festet i virkelighetens bragder og tragedier.

Et klart terningkast: 5

Her er det ikke mye å trekke ned på, og jeg håper de fleste får muligheten til å boltre seg i denne (dyrebare) klassikeren da gjerne på originalspråket.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

Underholdende, skremmende og morsomt, dette er satire på sitt aller beste!

På "Manor Farm" har dyra rådsmøte. De er lei av at menneskene skal bestemme over dem. Dyra får ikke nok mat, og de blir behandlet dårlig. Nå er det på tide å slå tilbake. Gården blir deres, og dyra kan nesten ikke tro sin egen lykke. De jobber hardt, men nå gjør de det for seg selv. I dyrenes bud, har de blitt enige om at alle dyr er like, men snart sklir det ut. Grisene, som alltid tar kommandoen, mener at de nok er bedre enn de fleste andre dyr på gården. Sjefsgalten, Napoleon, blir ganske raskt like grusom som menneskene som styrte gården.

Orwells mest kjente roman, som er et tydelig stikk til hvordan Stalin ødela kommunismen.

Lettlest , satirisk og tankevekkende.

Det er fascinerende å lese en historie hvor parallellene man kan trekke til virkelige, historiske hendelser reflekteres såpass godt, men likevel distansert. Boken var forståelig og lettlest, men full av symbolikk og problemstillinger som er høyst aktuelle i dagens samfunn. Vel verdt å lese!

En fascinerende bok, med mange paralleller opp mot historiske kjennelser. Vil anbefale alle å lese den

Hva minner dette om? Å jo, den russiske revolusjonen og Sovjetunionen. Kamerat Napoleon er en treffende beskrivelse av Sovjet under kommunismen. Her kan du trekke tydelige likheter mellom to av grisene og Stalin og Lenin, og det er veldig likt slik det blir på gården som det var i Sovjet.

I starten var dette en søt bok med flere morsomme ting. Små hendelser. Griser som leste, og de utrolig dumme sauene. En sur og tverr geit. En hest som bare greide å lære seg A, B, C og D, (hvis han lærte seg E, F, G og H glemte han de fire første). Men etter hvert forandret historien seg. Det ble tristere, og jeg kunne se tydeligere likheter til Sovjetunionen.

Vi har lært om hvordan det var i Sovjetunionen, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste denne boka. Jeg hadde ikke sett for meg at det var slik. Det er jo helt forferdelig!!!

Språket er bra, men det er litt gammeldags. Så er jo boka gitt ut for første gang på norsk i 1964. Det forklarer en del.

Jeg anbefaler virkelig. Dette er lesestoff som de aller fleste burde lese!!! Jeg skal i hvert fall lese mer av George Orwell. Har 1984 liggende på nattbordet mitt klar til å leses.