Bokelskere.no

Boken er fantastisk fin. Jeg koste meg virkelig med et nytt Scherlock Holmes mysterium. Jeg har tidligere lest en roman av Helge Kåre Fauskanger kalt Skrinet hvor Holmes og Watson er i Norge. Men ellers er der bare en viss mengde Holmes historier og jeg liker når noen prøver å skrive en ekstra en. Når de får det til selvfølgelig. Og det klarer både Fauskanger og Horowitz.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Silkehuset imponerte meg. Det som imponerte meg var at selv om denne boken er skrevet av Anthony Horowitz, ikke Conan-Doyle, så er språket og figurene så like originalene. Riktig nok leste jeg denne på norsk, mens jeg tidligere kun har lest Sherlock Holmes på engelsk, men skrivestilen og språket er så likt som man kan få det.

Etter min mening er dette en fullblods Sherlock Holmes-historie. Karakterene og deres talemåte er tatt på kornet, og handlingen snor seg fremover, med mange uventede vendinger. Akkurat slik det skal være.

SILKEHUSET av Sherlock Holmes: Jeg leste da den norske utgaven. Satt spikret, gjorde jeg, etter å ha lest meg et stykke inn i boken. Det skal sies at førsteinntrykket av boken satte den i fare for å bli lagt tilbake på hyllen igjen ulest, men så fort jeg kom inn i handlingen gikk det radig for seg og i et herlig, for ikke å si passende tempo. Det eneste som holder meg fra å gi den favorittstatus er det pretensiøse språket, som jo skyldes tidsepoken bokens handling er satt til.

Silkehuset

For en ihuga Sherlock Holmes-elsker som meg selv, var 2012 et usedvanlig år. Det kom da ut 2 såkalte pastisjer om Holmes, som ettter min mening begge holdt svært høy kvalitet. I tillegg til ”Silkehuset” dreier det seg om ”Skrinet” av norske H. K. Fauskanger. Hele Arthur Conan Doyles produksjon om sin mesterdetektiv er på ca 1560 sider. De to nye bøkene har til sammen ca 800 sider, så antall lesverdig stoff om Sherlock Holmes er på et blunk utvidet med 50 %.

Begge bøkene er språklig sett svært gode, og fanger godt opp Conan Doyles eget språk. Tempoet, og anledningen til å dvele litt ved detaljer blir dog litt annerledes i bøker på 3- og 400 sider enn i de originale historiene, som i de fleste tilfeller kun var på noen titall sider (fire romaner hadde ca 150 sider). Man må selv bedømme hva man liker best, men dette er i hvert fall det punktet der ”Silkehuset” i likhet med Skrinet” skiller seg fra originalen.

Selv om mord og grufullheter ikke var noe ukjent begrep i Conan Doyles historier heller, vil jeg kanskje mene at ”Silkehuset” er i øvre enden av skalaen her. Det gjøres dog på en måte som det er mulig å tenke seg at mesteren selv kunne ha skrevet. Det må hans arvinger også være enig i, siden de her for første gang har gitt en offisiell godkjennelse til en ny Sherlock Holmes-roman.

Det primære kjennetegnet på gode Holmes-historier er måten gåten(e) løses på, og hvordan Sherlock har resonnert seg fram til løsningen. Her syns jeg forfatter Horowitz har gjort et særs godt stykke arbeid, og man får tilfredsstillende oppklaringer av både hovedtråder og tråder man ikke visste var der.

En sterk femmer og favorittstatus fra meg – dette er min favoritt type litteratur.

liker "slentrende" engelsk krim. kosebok.