Bokelskere.no

Denne boken handler om forelskelse, svik og spiseforstyrrelser, vet ikke om det er bare meg, men jeg synes at hele synet på spiseforstyrrelser i denne boken er for snillt.. Ja, hun ble dårlig og havnet på sykehuset. Men bare for et øyeblitt, og det virket for lett. Jeg tenker at denne boken heller får jenter som vil fort ned i vekt til å begynne, enn å skremme dem fra å gjøre det. Jeg ville ikke ha anbefalt denne boken, hvertfall ikke til unge jenter. Men kan hende det bare er meg som tenker slik.

En overraskende flat og kjedelig ungdomsbok fra en forfatter som som burde kunne bedre!

Mona, 17 år, er på VG-lista konsert med en venninne da hun får mulighet til å komme backstage på nachspiel med sitt store idol, EK. Alkoholen flyter, og Mona blir med EK hjem, hvor hun mister jomfrudommen. Neste morgen svever hun i lykkerus helt til hun får seg en skikkelig kalddusj: hun overhører EK prate om henne i telefonen, han sier at hun er skikkelig feit og fæl. Mona føler seg selvfølgelig forferdelig og utvikler en spiseforstyrrelse. Samtidig bestemmer hun seg for å hevne seg på EK ved å bli en kjempeberømt rappestjerne som skal ta hele Norge med storm. Med sin musikalske kompis Patrik (som vi med en gang skjønner er kjempeforelsket i henne), skriver hun en ganske bra låt, og uten noe særlig om og men har de to ungdommene blitt store kjendiser. Monas spiseforstyrrelse blir avslørt på en Københavntur hvor musikkvideoen til hit'en deres, Beistet, skal spilles inn. Mot slutten opptrer de to på VG-lista showet, og Mona får sin hevn over EK, samtidig som hun kysser Patrik foran hele publikum.

Hjelpes. Hvor skal man starte? Handlingen er klisje og banal, og det samme er språket. Den egentlige grunnen til at jeg leste denne boka, var fordi jeg trodde den skulle omhandle spiseforstyrrelser. Det gjorde den også, til en viss grad. Forfatteren går ikke i dybden i temaet, det føles bare som en overfladisk tilleggsting til alt det andre våset. Skal man først skrive om en så alvorlig sykdom som rammer så mange unge, synes jeg det kan gjøres ordentlig.

Boka er lettlest, og til tider morsom, fordi den er så dårlig. Vi lo i alle fall godt når jeg leste høyt fra boka på jobb :) Nei, styr unna. Det finnes så mye annet bra å lese!

Nok en gang har jeg lest en ungdomsroman. Og nok en gang møter jeg følgende problem: norske ungdomsbokforfattere pusher ikke grenser. Det gjelder nok ikke alle, men dette er en tendens jeg ser så klart og tydelig når jeg leser bøker med tilsvarende målgruppe fra utlandet. Mer om det straks.

Vi blir altså kjent med Mona, som er stor fan av rapperen EK. På en konsert får hun en fantastisk mulighet: å bli med på samme fest som ham. Og som om ikke det var utrolig nok i seg selv, finner de tonen. I så stor grad at hun blir med rapperen hjem og mister jomfrudommen. Alt er helt perfekt. Helt til morgenen etter. Da faller alt fra hverandre når hun overhører ham snakke på telefonen, om hvor fæl hun er, og hvor full han må ha vært for å i det hele tatt ville gå til sengs med et beist som henne.

“Hun er skikkelig feit! Du skulle sett! Og den teite sveisen! Ja, hun ligger i senga mi og purker nå. Hvor full kan jeg ha vært? Hun ser faen meg ikke ut. Trodde aldri jeg skulle røre det beistet. Fatter ikke hva jeg kan ha tenkt på.”
Mona står urørlig i døråpningen. Det er som om alt blodet forlater kroppen, hun blir stiv og iskald.

Reaksjonen til Mona er den samme som veldig mange gutter og jenter kan kjenne seg igjen i: det å stå foran speilet og virkelig hate det de ser. Ekkoet etter det han sa spretter frem og tilbake i hodet hennes, og han har jo rett. Hun er jo dritstygg. Hun mener hun ser det selv. En ufin kommentar og det skjøre selvbildet hun hadde går i tusen knas. Mona begir seg ut på en reise som skal gå på helsa løs. Så langt treffer forfatteren helt blink.

Det er bare det at alt gjøres så enkelt. Dette er en roman med tematikk som glatt passer for jenter i 16-årsalderen, men både språk, lengde og gjennomføring minner om ei bok som er skrevet til 11/12-åringer. Faste lesere [av bloggen min] har sett meg klage på dette før, blant annet angående Dødsreisen og Farlige spor. Jeg opplever det som undervurdering av den tenkte leseren. Hva er greia med det? Utenlandsk litteratur med den samme målgruppen (når det gjelder nivå og tema) skriver lange serier (Gone-serien til Michael Grant for å nevne den første jeg tenkte på, hver bok på flere hundre sider). Selv de som bare skriver ei bok, skriver 2-400 sider. I samme font som voksenbøker. De fleste norske ungdomsbokforfattere jeg har lest skriver drøye 100 sider, i en større font (passer på å nevne hederlige unntak, som Sigbjørn Mostue og Jan Henrik Nielsen. I sistnevntes tilfelle gjør det ingen ting at boka er kort.)

Det blir rett og slett pinglete. For all del, Beistet er en helt ok roman. Den har en start, en fortsettelse og en slutt. Mange vil kjenne seg igjen i følelsene til Mona, selv om hendelsesforløpet utvikler seg ganske så urealistisk. Ikke akkurat veldig mange som kan kjenne seg igjen i måten Mona får sin hevn på, for å si det sånn. Men det er helt ok, det er skjønnlitteratur det går an å drømme seg bort i. Problemet er bare at det ikke blir mer enn “helt ok”, heller. Hvor er utfordringene? Overraskelsene? Det kreves absolutt ingenting av leseren. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg leste Ringenes Herre i 14-årsalderen. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle er på det nivået, men jeg har inntrykk av at her i Norge er det fryktelig vanskelig å lage en mellomting mellom det avanserte og det helt grunnleggende. Enten så er du 12, eller så er du 25. De i mellom nedprioriteres; i beste fall får de et passende tema i for ung forkledning.

Men altså… Det er ikke meningen å slakte Beistet. Satt i norsk sammenheng med den tendensen jeg beskriver er den helt grei. Den pirker borti særdeles viktige temaer, som selvtillit og kroppsbilde. Ungdom som sliter med leselysten/-evnen vil sikkert synes den er et fint alternativ. Alle andre vil nok heller vende blikket mot utlandet etter det jeg har lest i det siste av norsk ungdomslitteratur. Er du vant til Twilight, Gone eller Divergent blir ikke dette rare greiene i forhold. Det er vel og bra at den svake leseren blir ivaretatt, men må det skje på bekostning av resten?

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.