Bokelskere.no

Ho hui! Jammen tar det tid å komme gjennom denne boka! Ikke fordi den er tung å lese, men det er ikke direkte oppløftende å lese om livet på Grønland på 1800-tallet. Og den er på drøyt 500 sider. Her er det lus, mageproblemer og generelt kalde og kummerlige forhold. Innbyggerne dør som fluer - også de vi er blitt litt bedre kjent med.

Romanen starter i Danmark, der hovedpersonen Morten Falck tar sin teologiske utdannelse. Deretter tar vi sjøveien til Grønland, hvor presten Falck både observerer og deltar i "det syndige livet". Fokuset på synd understrekes ved at hvert av Grønlandskapitlene tar utgangspunkt i ett av de 10 bud. På originalt vis beskrives hvordan hvert av budene brytes.

Jeg ser visse paralleller til Hamsuns Norlandsromaner - med den allmektige kjøpmannen som definerer lov og rett, og er villig til å gå langt for å markere sin maktposisjon. Men Profetene i Evighetsfjorden er grellere og langt mer brutal. Man føler hvor skjørt nybyggersamfunnet er - hvor lite som skal til før det hele klapper sammen. Hvordan det lille samfunnets institusjoner bygges på enkeltpersoner. Hvordan den sterkeste rett råder når naturen gir magert utbytte, og det ikke er mat til alle.

Beskrivelsene av livet, relasjonene, dynamikken mellom menneskene, som veksler mellom omsorg og maktkamp, forholdet mellom innfødte og dansker - det hele er troverdig og interessant, og har nok krevet en solid dose research.

Jeg husker ikke hvem som var opphavsmann til i det fritt siterte: "Kose deg med en god bok? Enten kan du kose deg, eller du kan lese en god bok. Men du må velge." Men det passer godt her. En fantastisk god bok - men ikke en bok man koser seg med.

Fascinerende innblikk i et historisk samfunn og et miljø som vi sjelden får anledning til å lese om: danske nybyggersamfunn på Grønland på 1700-tallet. Utrolig god beskrivelse av tid, sted og miljø. Litt tunglest syns jeg, hovedpersonen er prest - og for meg blir det litt vel mye bønn og religiøse grublerier, selv om dette over hodet ikke er noe hovedpoeng i boka

[Med forlagets spennende omtale av boken ferskt i minne, satt jeg meg ned og leste, og jeg kan ikke si annet enn at det gikk en stund før jeg kom meg opp av godstolen igjen. Boken begynte i København, og tankene mine gikk både til turen vår for noen uker siden, og til teaterstykket Dyveke, som har litt av sin handling i København. De foretok til og med en dagstur nordover til Dyrehavegården, en perle som de færreste som besøker København får med seg. (Vi syklet hit på noen store svarte sykler en gang, og tilbrakte kvelden blant hjortene, og karusellene i parken.)
Denne parken var bygget allerede på 1700-tallet, og fra Fredrik V`s tid, har offentligheten hatt tilgang til den. Fantastisk! Jeg elsker sånne historiske romaner som får meg til å sette meg ned å google.

Det er et fantastisk språk i denne boken, helt i tidsånden og med mye både ettertanke og humor. De første 100 sidene forsvant, og jeg måtte presse meg til å ta en tissepause og smøre meg en skive, før jeg dukket inn i handlingen igjen. Kapitlene er lange, og har sin egen avgrensede handling. Først er vi i København, så på båten mot Grønland, og senere møter vi Morten igjen, når han har vært fem av sine ti år i tjeneste på Grønland.
Her skjer det noe med hele teksten, og jeg detter brutalt av lasset. Det hoppes i handlingen, og jeg blir en smule forvirret. Herfra er det viktig å følge med på overskriftene og årstallene, for å henge med.
Første del av boken er en klar sekser mens den delen som foregår på Grønland er en treer i mine øyne. Språket flater ut, og jeg bruker mye av energien på å forstå hva som skjer og lure på hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Mot slutten reiser han tilbake til København via Bergen. Vi får oppleve den store bybrannen i København i 1795, hvor jeg opplevde et glimt av bokens kvalitet fra de første 100 sidene, men når vi så går over til epilogen skjønner jeg atter lite. Hva er det forfatteren vil oppnå med denne hoppingen i tid?

Med tanke på at forfatteren faktisk har levd 15 år på Grønland, hadde jeg håpet å få en følelse med landet. I denne boken ble det full score for de delene hvor handlingen var i Danmark eller Norge, men handlingen fra Grønland var så oppstykket og forvirrende at jeg ikke fikk noe vettugt ut av det.
]1

Kim Leine har skrevet en historisk roman som kvalitetsmessig rager høyt over de fleste romaner i samme sjanger. Skjønt, å redusere Profeterne i Evighetsfjorden til en historisk roman er slemt, fordi den favner mye bredere enn det.

Romanens hovedperson, Morten Pedersen fra Lier i Drammen, går gjennom en dannelsesreise som fører ham til København skitne gater, hvor hans fascinasjon for opplysningstidens ånd og de nye vitenskapene kolliderer med farens ønske om å gjøre prest av sønnen. Videre går turen til Grønland, sivilisasjonens ytterkant, hvor danskene skal frelse, men går foran som sjeldent dårlige eksempler når det gjelder fromhet og gudfryktighet. Den nyutdannede presten slites mellom lojalitet til og avhengighet av den danske statsmakten, misjonens dogmer og grønlendernes ve og vel. Idet det begynner å murre langt inne i Evighetsfjorden, hvor en kvinne får beskjed av Gud om å bygge et samfunn for kristne grønlendere uten dansk tilstedeværelse, blir de splittende hensynene i Pedersens samvittighet uutholdelige.

Romanen er fiksjon, virkelige hendelser ligger til grunn for handlingsforløpet, og både den franske revolusjonen og bybrannen i København i 1795 bidrar til å forme Morten Pedersens skjebne. Den kan leses som en historisk roman, en dannelsesroman, men også som et bitende oppgjør med den danske framferden på Grønland, et tema som fremdeles er sårt og aktuelt i Danmark.

Profeterne i Evighetsfjorden er en slående og skitten fortellingen om Grønland, om synd, og om den nye tiden som er iferd med å forandre Europa.