Fin og spennende bok om hverdagslivet i Afghanistan.
Selv om boken kom ut for flere år siden er den fortsatt aktuell. Kvinners rettigheter i Afghanistan er skremmende. Boka gir et innblikk i forfatterens møte med landet og kulturen. Absolutt en tankevekker. Det som trekker ned for min del er at det er vanskelig å vite hva som er virkelige hendelser og hva som er forfatterens oppfatning.
Det er første gang jeg leser denne boken, kanskje mest på grunn av at Seierstad har skrevet andre svært gode bøker, ("En av oss" og "To søstre".) Og kanskje litt på grunn av nysgjerrighet fordi boken har fått så mye omtale. Jeg har ikke noe problem med å tro på historien, og kanskje spesiellt kvinnenes historie, med referanse til andre bøker som skildrer dette på samme måte. Samtidig hadde jeg kanskje forventet noe mer?
Seierstad skriver om en gjennomsnittlig afghansk familie, om en levemåte som blir sterk preget etter regjeringspåleggelser, enten det er sovjetokkupasjonen, Taliban eller etter den Islamiske republikken det ble etter 11.september. Hun skriver om familie livets absurditeter, knuste drømmer og plikter de har etter islamistisk skikk. Skrevet i en enkel og nesten poetisk språk om en fjern virkelighet, en berettelse av streb, ødeleggelse, overlevelse og noen «lykkelige» historier.
Når jeg tenker på bøker som ligner, kommer jeg på Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez pga familielivet i ulike generasjoner.
Hehe, rettsaken som kom i ettertid var vel mer spennende enn denne boken i seg selv.
Åsne Seierstad dro til Afghanistan etter terroråtaket på USA i 2001, og oppheldt seg ei periode som gjest hjå ein bokhandlar i Kabul. Basert på dette opphaldet har ho nytta familien til bokhandlaren som «knagg» for å fortelje om nyare Afghansk historie, skildre samfunnstilhøva i dette landet, og ellers gi eit djupdykk inn i det indre livet til ein familie i den øvre middelklassen i Kabul.
Ser ein bort frå det moralske spørsmålet ved å utlevere familien på denne måten, så likte eg boka særs godt. Det er eit knippe forteljingar der ulike familiemedlemmer har hovudrolla i kvar av dei. Variasjonen i tema er stor, frå framgangsmåtar ved frieri og giftemål, via pilegrimsreise til Mazar-i-Sharif, til tolkeoppdrag for amerikanske journalistar nær krigssona. Historiene blir lagt fram på ein overtydande måte, og gir eit innblikk i ein kultur og eit tankesett som er ganske fjernt frå det norske.
Seierstad har ein klar agenda i å tale kvinnene sin sak i boka. Fleire av historiene dveler ved forhold som i beste fall kan kallast diskriminerende, brot på menneskerettar er nok meir korrekt. Og når det gjeld skikken med å ta livet av ulydige jenter, som det også blir gitt eit eksempel på, så er det rimeleg opprørande at det framleis finnest samfunn der ein, om enn uoffisielt, tillet dette. Det er med andre ord ein enkel jobb for Seierstad å overtyde lesaren om at det trengs eit stykke kvinnekamp i Afghanistan.
Eg høyrde denne boka som lydbok, der Gisken Armand etter mitt syn gjer ein framifrå jobb som opplesar.
Det tok mange år før jeg endelig fikk lest denne omdiskuterte boka. Bokhandleren selv så jeg for ikke så mange dagene siden på TV, han greier tydeligvis ikke å gi slipp. Og jeg kan forstå til en viss grad at han føler seg ærekrenket, uansett hva som er sant og hva som er oppspinn av innholdet. Spekulativt, var det ordet som traff meg hardest, når jeg lukket igjen boka.
Her kan du lese min mening om Bokhandleren i Kabul: