Sterk og interessant bok!
Sitat fra boka: Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi dyrker det perfekte, hva nå det er, og fjerner de menneskene som vi mener er mindre vellykkede? Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Jeg har ingen kromosomfeil, men et ekstra kromosom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet? Hører jeg ikke til? Er jeg ikke så "vellykket " at jeg har rett til å leve?
Anbefaler alle å lese Marte Wexelsen Goksøyrs bok "Jeg vil leve", som utkom på Oktober forlag 2012. Spesielt provoserende å lese om hennes møte med blant annet ILAS, ICA og daværende statsminister Jens Stoltenberg. Usedvanlig godt om å befri seg fra fordommer og diskriminering. En personlig og politisk leseopplevelse som garantert vil sitte i kroppen for resten av livet. I alle fall mitt liv...
Vi trenger folk som Marte Wekselsen Goksøyr, vi trenger folk som tør å si sin mening, som tør å kjempe, som tør å stille maktpersoner de (i deres øyne) ubehagelige spørsmålene og be om svar. Vi trenger folk som ikke gir seg og som er kritiske til samfunnet og stiller krav om forbedring.
Som forfatteren selv skriver:
"Jeg vil gjerne være en Jeanne d'Arc. Hun er fri, selv om bålet venter henne. Hun forteller de som har makten hva som er viktig for henne i livet, hva som får henne til å kjenne at hun lever. Dersom hun blir fratatt dette, vil hun heller dø. Hun tror på drømmene sine, og virkeliggjør dem. Hun tror på det andre regner som umulig, og gjør det mulig. Hun er en kvinne som kler seg i mannsklær, og samler en liten hær for det hun tror på. Hun provoserer makthaverne og gjør mange usikre. For meg er dette viktig."
Denne boken er viktig og stiller viktige spørsmålstegn til hvor inkluderende dagens Norge egentlig er. Sorteringssamfunnet (tidlig screening og abortlovgivning) er et sentralt tema men jeg setter pris på at forfatteren også tar opp rett til utdanning og rett til lønn for arbeid. Intervjuet med Jens Petter Gitlesen (leder i Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede) tar også opp dagens praksis med bygging av store "omsorgsfabrikker" med botilbud til ulike diagnosegrupper under samme tak, der hvpu-reformen i sin tid skulle gi et godt botilbud fri fra institusjoner er nå institusjonaliseringen igjen i sterk vekst.
Denne forfatteren har en tydelig og viktig stemme og denne boken er et sterkt bidrag i kampen mot fordommer og kampen for et inkluderende samfunn og likeverd.
Dette var en god bok. Det er interessant å høre hennes tanker om det å leve med Downs syndrom, og hennes opplevelse av omverdenen. Kanskje vi ikke er like inkluderende som vi skulle hatt det til?