Bokelskere.no

Egan tar pulsen på New York, i sin roman fra 2010

Snedig og velskrevet fra en ny favoritt

Boka er delt opp med forskjellige fortellerstemmer, og det bølger fram og tilbake i tid. Musikkmiljøet i California er i fokus, og jeg ble hele tiden overrasket når hovedpersonen fra forrige fortelling dukket opp som biperson i den neste. Fascinerende måte å fortelle en historie på.

For enkelte kan den nok virke litt sær - boka krever sin leser!

Forøvrig vinner av Pulitzerprisen 2011.

Et sammensurium av fortellinger som til slutt utgjør en mer eller mindre enhetlig roman kretsende rundt det jeg vil kalle romanens hovedperson Sasha. Jennifer Egan selv vil ikke sette verket sitt i bås og kaller boken noe mellom en novellesamling og roman. Hun veksler mellom intern og ekstern synsvinkel, hopper i tid og sted (for så vidt ikke nok til å kalle innholdet for noveller) og benytter seg av grafiske spesialeffekter i form av en 75 sider lang power point presentasjon som utgjør et av sluttkapitlene i boken. Hun er så "up to date" at hun også fletter inn sms-språk i bokens siste kapittel. Stilistisk sett nyskapende og absolutt forfriskende, hun holder heldigvis (for lesevennlighetens del) sms-språket til et minimum.
Jeg holdt på å oppgi boken tidlig ettersom detaljene omkring musikkmiljøet i California med enorme mengder "name dropping" ble for smalt, men med rask skumming over totalt uinteressante band-opplysninger lyktes det meg å komme forbi dette hinderet.

Sasha utgjør sentrum i historien. Denne selvdestruktive, unge kvinnen med kleptomaniproblem , rusmisbruk og formålsløs omflakking i alle verdenshjørner er romanens kjerne og hun dukker opp i bolker av historien og er også tilknyttet andre fortellerstemmer. Musikkprodusenten Bennie Salazer er den andre sentrale personen som kommer og går i , flettet inn i andres historier , men også som hovedperson i bokens midtre del.

Til tross for enkelte vanskjebner går det godt for de fleste, oppløsning blir aldri riktig permanent og dette er jo fin mat for Hollywood må man anta. Safariscener i Afrika og pr-møte mellom diktator/krigsforbryter og filmstjerne med nykker, er krydder som filmindustrien liker vil jeg tro.

Miljøbeskrivelsene er detaljerte, humoren ligger på lur både i personkarakteristika og situasjoner, språket varierer mellom et muntlig preg og større passasjer med rik billedbruk. Jennifer Egans roman gir sterke assosiasjoner til Jonathan Frantzen og ser ut til å være et nytt bilde av dagens Amerika.

Springende smakebiter og situasjonsrapporter om et utvalg mennesker vagt tilknyttet hverandre. Noen av personenen og situasjonene engasjerer langt mer enn andre, og det hele er såpass løst at det nesten føles som en novellesamling heller enn en roman. Alt i alt er det fint skrevet, med noen fine observasjoner om mennesklighet, men uten at helheten overbeviste.

Dette var en ganske så tynn suppe som var et godt stykke unna å leve opp til alle lovordene jeg har lest. Jeg har syslet en hel del med musikk selv, og det er for så vidt lett å kjenne seg igjen i deler av situasjonene. Problemet er at de mange karakterene ikke får tid eller plass til å utvikle seg. Det er mange gode tilløp, men jeg synes ikke Egan gir de potensielt interessante figurene en fair sjanse. Det skrapes bare lett i overflaten. Mange gode idéer, men i sum synes jeg den er litt for smart for sitt eget beste.

Leste den norske oversettelsen; Bølle på døra. Megabra. Har skrevet om min opplevelse på bloggen. Link til innlegget

Artig skrevet, full av gode historier :-) Dette var en bok jeg ikke kommer til å glemme.

En meget god bok. Spennende å lese om punkmiljøet/tiden. Hver person var skildret med overbevisning og trovedighet. gleder meg til å lese resten av forfatterskapet. Dette var min første bok av Egan.