Bokelskere.no

WOW! Denne boka er helt fantastisk! Det er fire ting man gjerne liker en bok for og gjør en bok til det den er. Karakterene, omgivelsene, handlingen og språket. Denne har alt. Den er så vakkert skrevet. jeg satt bare å nøt hvert eneste ord. Karakterene er framstilt på en veldig god måte som gjør at du føler veldig med dem. Omgivelsene og verdenen er veldig bra beskrevet og selve handlingen er bare helt genial. Min favoritt bok med god margin. Og dette er en debutroman!!!! Jeg ble helt sjokkert når jeg fant ut av det. Jeg har faktisk lest denne flere ganger, både på engelsk og norsk, og jeg må si at oversettelsen er veldig bra. Original språket er omtrent alltid bedre, men den norske var nesten feilfri.

Dette er den beste boka jeg har lest i år. Det er helt fantastiske karakterer i denne boken. Anbefales!

Fantastisk start på en ekstremt spennende historie! Bortsett fra at starten var litt kjedelig da..
Vanskelig å henge med første 50-100 sidene, men deretter vanskelig å legge fra seg.

Sett deg godt til rette og opplev en av de beste, om ikke den beste førsteboken i en fantasyserie noen gang. Rothfuss har med The name of the wind ikke bare gitt en god introduksjon til en ny fantasyserie med dens verden og personer, han har kanskje skapt en fantsayverden og karakterer som vil forbli noen av de sterkeste i gamet.

Det er ikke så mye mer å si om boken egentlig. Er man/du fan av fantasy, vil du digge denne.

Elsket denne boka og den neste. Kjenner det nesten er litt vanskelig å skulle vente på den siste og forhåpentligvis få vite svarene på alle mysteriene. For leser man bøkene litt nøye, er det mange mysterier og mange hint. Jeg har i ventetiden lest en del sider på nettet av folk som finleser bøkene og diskuterer etterpå. Det er mye som er lett å overse :) (enda mer enn i A Song of Ice and Fire, tror jeg) Bøkene fikk en ekstra dimensjon for meg etter dette :) Rothfuss har en fantastisk fortellerstil og legger tydeligvis mye arbeid i formuleringene sine. Se feks: http://www.tor.com/features/series/patrick-rothfuss-reread

Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.

Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.

Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.

Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...

Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.

En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.

Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!

Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...

Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Ei bok som jeg likte bedre en stund etter at jeg hadde lest den!! Syntes den var litt for lang mens jeg leste og måtte ha en liten pause. Boka er genialt fortalt og har mange (de fleste) ingrediensene man trenger i en fantasy-bok.

Jeg sier meg litt enig med Natalie. Denne boka har mange feil og mangler, blant annet mye tekst som kunne vært kuttet ut. Plussene for min del er forfatterens skrivemåte og et fantastisk språk, som engasjerer fra begynnelse til slutt. Jeg synes også at Kvothe er en interessant karakter, selvforherligelse til tross. Det som trekker ned er at boken er unødvendig langtekkelig, og inneholder et og annet kjedelig parti som vi nok kunne vært foruten. Jeg liker The Name of The Wind, men den gir ikke noen "wow-faktor" for meg, slik jeg ser at andre bokelskere opplever. Terningkast fire.

Denne boka har mange feil og mangler, etter min mening. Den første minusen, er at boka er alt for lang. De 300 første sidene synes jeg er overflødige; de kunne ha vært kortet ned drastisk. I starten av boka blir det skrytt veldig av hovedpersonen, til det kjedsommelige spør du meg. Etter dette går boka over til å bli utrolig tragisk, noe jeg ikke synes passer i fantasy-sjangeren. Boka kom endelig til poenget rundt side 261, og etter dette ble det hele mye bedre. Et stort pluss fra min side er at forfatteren skriver noen morsomme linjer iblant.

Alt i alt synes jeg personlig at dette er en god bok (foruten de 300 første sidene). Den er ikke fantastisk, ikke drepende spennende, ikke utrolig tankevekkende. Men det er en god bok. En fortelling om en mann, en fortelling som er verdt å fortelle.

Med tanke på alle de gode sitatene i boka, greier den så vidt å vippe seg opp på terningkast 4.

Virkelig en fabelaktig fantasybok, eller faktisk mer en oppvekstskildring. For det er i forholdet mellom personene denne boka virkelig lever. Fantasyelementene er bare et positivt tillegg. Rothfuss stjeler selvsagt rått fra alle de klassiske problemstillingene som finnes i en klassisk Dickens historie. Fra den ensomme talentfulle gutten som overvinner fattigdommen, møter ekte venner og må utkjempe kamper mot den onde rikmannsgutten. Selvsagt dukker den såre kjærligheten også opp, som i likheten med bokens tittel Vindens navn, svever hele tiden rundt deg, føles mer eller mindre alltid og er nesten umulig å fange. Rothfuss sjonglerer dyktig med disse virkemidlene i sin fiktive verden, og leseren drives fra side til side i denne mursteinsboka til man forbløffet snur om siste side og er irritert for at bok to ennå ikke finnes på norsk eller har anskaffet seg bind to på engelsk.