Jeg har lett for å leve meg inn i bøker jeg leser, spesielt når jeg leser seriebøker. Allikevel er det få ganger jeg lever meg så godt inn i bøker som når jeg leser Morshjerte, og bok nummer 16 var ikke noe unntak. Jeg gråt meg gjennom sorgen sammen med Maren, og jeg smiler for meg selv og blir varm i hjertet av veslevoksne Oda. Gleder meg til fortsettelsen!