Viser 1 til 4 av 4 omtaler

Jeg personen avstår fra å leve sitt eget liv og sin livs kjærlighet for å tjene sin arbeidsgiver etter en standard som han selv ser ut til å sette. Nøktern og stillferdig. Temaet står i sterk kontrast til dagens individualisme.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Stevens er butler på Darlington Hall, og har vært det i en årrekke. Han er meget opptatt av detaljer og etikette, som er viktig i et stort hus. I det siste har livet forandret seg ganske drastisk. Stevenstidligere arbeidsgiver er død, og en amerikaner har overtatt Darlington.Han er ikke like lett å forholde seg til som lord Darlington. Herr Farraday er ganske avslappet, og strør om seg med morsomheter Stevens har vanskelig for å ta inn. Dessuten har Farraday så og si beordret Stevens på ferie, noe som er helt nytt for den tilårskomne butleren. Hans nye herre, stiller Forden sin til disposisjon, og plutselig er Stevens på veien. Han har knapt vært utenfor godset, og ser fram til å få se litt av England. Målet for turen er miss Kenton. Hun jobbet som husholderske på Darlington Hall, og nå som ekteskapet hennes er over, håper Stevens å få henne med tilbake. Darlington trenger flere tjenere. På vei mot målet, tenker Stevens tilbake på livet som butler. Også faren hadde det samme yrket, og han stod for Stevensopplæring. Tankene går også til miss Kenton. Hun var svært dyktig, men også litt vel frittalende, men forholdet dem i mellom bedret seg da Stevens`far begynte å skrante. Da miss Kenton, på forsiktig vis, begynte å gjøre tilnærmelser, klarte han ikke å svare, og nå undrer han om dette var en alvorlig feiltakelse.

Godt og både klasse-og tidsriktig språk.Handlingen er langsom, og man får et innblikk i Englands overklasse, og deres tjenere. Litt Downton Abbey. Stevens virker følelsesløs, for han er opplært til å holde masken, spesielt ovenfor de han tjener. Kostelig med kulturkræsjet mellom amerikaneren og Stevens. Ingen av dem skjønner den andres koder.

Boken ble filmatisert i 1993 med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene, og var nominert i 8 Oscar-kategorier. Elsket filmen!

Forfatteren, som kom fra Japan til Storbritannia som femåring, fikk Nobelprisen i 2017.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017. Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Ann-ElinalpakkaBeathe SolbergKari ElisabethTonesen81RonnyTor Arne DahlKirsten LundPiippokattaCathrine PedersenEivind  VaksvikÅsmund ÅdnøyBirkaBerit B LieLabbelineJohn LarsenHeidi Nicoline ErtnæsLailaTone HLene AndresenTorill RevheimAnne-Stine Ruud HusevågMarit MogstadHilde H HelsethTove Obrestad WøienIngeborgRufsetufsaLiv-Torill AustgulenSynnøve H HoelBjørn SturødReadninggirl30EvaBjørg L.Ellen E. MartolNinaAnne Berit GrønbechKjersti STore HalsaIngeborg GTove