Bokelskere.no

Fantastisk bok! Er glad jeg leste den på norsk, det er mye fagterminologi, så jeg tror jeg ville ha ramlet av hvis jeg hadde prøvd med på engelsk.

Det å lese om hvordan medisinen og samfunnet rundt kreft har endret seg er fasinerende - jeg har enda ikke kommet over det han skriver om at malboro-mannen eksisterer i beste velgående, bare at han nå er i India og Kina. Spesielt når man leser om tobakk så slår det meg at "fake news" ikke er noe nytt. Måten tobakksprodusentene kjempet på, med reklame/propaganda som sitt fremste våpen er spesielt å lese om nå som NRA og amerikanske ungdommer har samme informasjonskrigen. Man kan også lure på hva de tidlige legene var gjort av. I et sitat fra boken står det: "at den mann er ikke lege som ikke har tatt livet av mange pasienter, og en kirurg som opererer for magekarsinom, må ofte minne seg selv på det" Boken sier da også at "For å komme frem til en slik logikk - den hippokratiske legeed snudd på hodet må man enten lide av akutt svartsyn eller akutt optimisme". Minner meg om ting jeg ofte har sett, når omgivelsene blir mer ekstreme, så øker ytterpunktene.

I tillegg til å lære en masse om medisin, lærte jeg også mye om statisikk. Det er viet hele tre kapittel i boken til tobakk, og i en tid hvor alle røkte ble røkingen til å begynne med "usynlig" på statistikken. Og som boken sier: "Tidlig på 1949-tallet var det å spørre etter en sammenheng mellom røyking og kreft som å spørre om en sammenheng mellom sitting og kreft". Tenkt 1940! De som selv opererte ut kreftskadete lunger røkte. Det er som om jeg ser gjennom et vindu og rett inn til den gale hattemakeren i Alice. Det er fasinerende å se tallenes tale og jeg likte godt sitatet til Fisher (som forsket på om radikal mastektomi virket): "Vi setter vår lit til Gud. Alle andre må ha data". Det var også kreftforskningen som gjorde en metastudie - noe som i dag er en helg vanlig måte å forske på.

Aller mest spennende synes jeg det er å lese om signalveiene (ras, mek erk), kromosonene - kort sagt cellebiologien. Og aller mest fasinerende synes jeg det er at kreftcellene motstår dødssignalet - at de ikke dør. En slik tanke åpner et voldsomt perspektiv. Det er samme følelsen som når du er i båt og går over fra det grønne, klare grunne vannet til det mørke, blå svimlende dypet. Suget i magen når du ser at nå vet du ikke hvor bunnen er.

The Emperor of all Maladies er ei historie om kreften – sjukdommen som stadig utviklar seg, som eit sjukeleg spegelbilde av oss sjølv. Dette er meir enn ein metafor, for kreften finst latent i cellene våre, og det som får sjukdommen til å utarta seg er dei samme strategiane som har fått cellene våre til å overleva. The Emperor of all Maladies fortel gjennom sitat, intervju, personlege fortellingar og vitskapshistorie om søkinga etter ein kur, om legar og pasientar, om forventing og vonbrot, om idealisme og kommersielle interesser. Det er naturlegvis ei historie med mange tunge stunder, og Mukherjees bok er ofte rørande, men sjeldan sentimental. Eit veldig godt stykke vitskapsformidling, om enn til tider noko omstendeleg.

Tilrådd til alle som vil vita meir om statusen i kampen mot kreft, og til alle som vil forstå korleis legevitskapen driv framover.

Nå i sommer har jeg hatt behov for å lese noe jeg lærer noe av - og endte med Keiseren over alle sykdommer -Kreftens biografi. Boka er en internasjonal bestselger, og har vunnet Pulitzer-prisen. Spennende som en roman, interessant og lærerik. Vi blir kjent med kreftforskningen gjennom personene som drev den fremover, og får høre om de ulike behandlingsmetodene som har blitt brukt opp gjennom historien. Anbefaler virkelig denne!