«Det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til».
Setningen står på den første siden av Julian Barnes roman «Fornemmelsen for slutten

Julian Barnes regnes som en stor samtidsforfatter i Storbritannia. Dette var mitt første møte med Barnes, et møte som gav mersmak

Det er litt av en roman - stor litteratur. Erkebritisk.
"Fornemmelse for slutten" har et fantastisk språk, er intelligent, sår, reflekterende og vittig.
Den handler om en mann som er i ferd med å gjøre opp status for et levd liv. Det starter med at hovedpersonen, Tony, ser tilbake på tiden som elev på videregående. Han og tre kompiser hang mye sammen, først var de bare tre, men så begynte den intelligente Adrian på skolen deres, og han ble alles favoritt. Han var av typen som satt lærerne på plass med sin innsikt og kunnskap.
Romanen er lettlest, men også intens og filosofisk. Den handler som sagt om hva vi husker, om små og store livsløgner, om minnets upålitelighet, farget av hva vi forteller oss selv om hva som har skjedd i livet vårt.

«Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet»

«Jeg husker en periode sent i ungdomstiden da hjernen min beruset seg med tanker om eventyrlyst. Slik skal det bli når jeg blir voksen. Jeg skal reise dit, gjøre dette, oppdage det, elske henne, og deretter henne og henne og henne. Jeg skal leve slik folk i romaner lever og har levd. Jeg var ikke sikker på hvilke, bare at lidenskap og fare, ekstase og fortvilelse (men deretter ytterligere ekstase) ville være i sving. Uansett ... hvem var det som sa det om «litenheten i livet som kunsten overdriver»? Det kom en tid i slutten av tjueårene da jeg innrømmet at eventyrlysten hadde dabbet av for lenge siden. Jeg kom aldri til å gjøre alt det ungdomstiden hadde drømt om. I stedet klippet jeg gresset, var på ferie, levde.»

Det var på filmoteket.no jeg fant filmatiseringen av boken jeg nå har lest og sitert fra: Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes. Julian Barnes vant Bookerprisen 2011 for romanen. Etter at jeg så filmen, måtte jeg lese romanen. Filmen er god. Men romanen er enda bedre. Det gikk fint å lese romanen etter å ha sett filmen selv om det er ulikheter mellom bok og film. En historie som fikk meg til å reflektere over eget liv og forholdet mellom minner og sannhet.

«Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men — i all hovedsak — til oss selv.»

Forlagets beskrivelse av romanen: «Denne intense romanen følger Tony Webster, en middelaldrende mann, mens han innhentes av en fortid han aldri har tenkt spesielt mye på - helt til hans nærmeste barndomsvenner dukker opp for å hjemsøke ham: En fra hinsides graven, og en som et levende og dypt urovekkende nærvær. Tony trodde han hadde lagt alt dette bak seg mens han bygde sitt eget liv. Karrièren har gitt ham en trygg pensjon og et vennlig forhold til sin ekskone og datteren, som nå har sin egen familie. Men idet han står overfor en mystisk arv tvinges han til å revurdere synet på sin egen natur, og sin egen plass i verden.»

Fortelleren og hovedpersonen Tony Webster er pensjonist. Har et godt forhold til den voksne datteren Susie og Margaret som han skilte seg fra for 20 år siden. Han lever et fredelig liv. En av aktivitetene han er at han jobber som frivillig på biblioteket på det lokale biblioteket. Tony tenker ofte tilbake på den lynende intelligente ungdomsvennen Adrian Finn som tok livet av seg,

«Og det er vel et liv, hva? Noen seire og noen nederlag. For meg har det vært interessant, men jeg skal ikke klage eller bli overrasket dersom andre ikke finner det like interessant Kanskje Adrian på en måte visste hva han gjorde. Ikke at jeg på noen som helst måte ville gå glipp av mitt eget liv, forstår du.»

Så skjer det noe uventet som gjør at Adrian og det halvhjertede forholdet til ungdomskjæresten Victoria Ford dukker opp med full styrke. Som får han til å måtte reflekter over livet sitt og ting han gjorde i ungdommen:

«Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg. Holdningene og meningene våre endrer seg, vi utvikler nye vaner og særtrekk, men det er noe annet, mer som pynt. Kanskje det er med personligheten som med intelligensen, bortsett fra at personligheten har sin topp noe senere: la oss si mellom tjue og tretti. Og etter det må vi bare slå oss til ro med det vi har. Vi er overlatt til oss selv. Det ville i så fall forklare mange liv, ikke sant? Og også — hvis det ikke er å bruke for store ord — vår tragedie.»

Tony får et brev fra en advokat vedlagt et brev fra Victorias mor, Sarah Ford, der hun skriver at etterlater han 500 pund og dagboken til Adrian. Men dagboken er fjernet av Victoria. Når han kontakter Victoria er hun avvisende. Hun forteller at hun har brent den. Victoria sender Tony kopi av et brev Tony sendte til Adrian etter at Adrian fortalte at han hadde innledet et forhold til Victoria. Det blir sterk kost fort Tony å lese brevet han sendte:

«Jeg synes whisky hjelper til å klarne tanken. Og døyve smerten. Den har også det fortrinnet at den gjør deg full, og — hvis den inntas i tilstrekkelige mengder — at den gjør deg veldig full. Jeg leste brevet om igjen flere ganger. Jeg kunne vanskelig benekte å ha stått bak både teksten og uskjønnheten. Det eneste jeg kunne påberope meg, var at jeg hadde forfattet det da, men var langt fra dets forfatter nå. Jeg kjente ikke igjen den delen av meg som sto bak brevet. Men dette var kanskje bare ytterlige selvbedrag.»

Jeg kan anbefale boken og filmen.

Omtale kopiert fra bokbloggen her

Verdt å lese. mer her

Jeg skulle nok tatt meg bedre tid med denne romanen. Der er mange tanker her som hadde fortjent å bli tygget litt på. Måter å forholde seg til andre på som en kan kjenne igjen i sine egne følelser, var det noen av, og også slike fortjener å bli fremhevet. Istedenfor må jeg si at du må lese denne boken selv. Den traff meg ikke godt nok til at jeg ønsker å bruke mer tid enn jeg har gjort på den.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Boken handler om Tony Barnes - som ungdom og som pensjonist. Første del av boken er en veldig kjapt unnagjort oppvekstroman. Tre gutter blir til fire og den fjerde forstyrrer balansen mellom dem. Sidene er spekket med kvasifilosofi og visdomsord som jeg i begynnelsen synes fungerer greit, men som utover i boka bare blir i veien og et for meg mislykket forsøk på å være tankevekkende. Denne delen av boka fungerer til tider bra og kunne med fordel vært gjort lengre og mer utfyllende.

I andre del av boka er hovedpersonen gammel og ser tilbake på det livet han har levd. Han mottar en merkelig arv, forsøker å få svar på noen av spørsmålene han fortsatt har rundt hendelser i ungdommen, og lurer på hva som kunne skjedd hvis om at dersom. Denne delen synes jeg ikke fungerer like godt, særlig fordi slutten viser seg å være som den er.

Boka traff meg absolutt ikke, det ble for mye dårlig filosofi og for lite handling.

Resten av omtalen finnes i bokbloggen min.

En sterk og fascinerende roman, godt skrevet.

Anbefales!

Anbefales! Litt av en bok! Den er tynn og lettlest, men rommer masse innhold. På mange måter er den genial. Slutten er høyst overraskende og får alle brikker til å falle på plass. Også detaljer som man under lesingen oppfattet som lite relevante, får nå en dypere mening. Jeg vil også berømme språket i boka. Her finnes det lange elegante setninger som man ofte får lyst til å stoppe opp ved og grunne litt ekstra på. En spesiell effekt skapes av kontrasten mellom dette noe avanserte språket og et trekk ved selv innholdet, nærmere sagt personenes adferd som ofte er heller barnslig og ubehjelpelig.

Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham.

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket.

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste.

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse.

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt.

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)