Bokelskere.no

Meget god ungdomsbok. Det hadde vært en ide å sammenlikne denne med Størst av alt. Skjønt jeg må si at jeg vegrer meg for å skulle ta opp problematikken i klasserommet.

«Klassen min består av halvparten drittsekker og resten idioter. Drittsekkene skal bli advokater eller leger for å tjene grove penger og ha feite titler å blafre med på visittkortet. Det kan aldri gå på dunken med en drittsekk. Idiotene er pussig nok smartere enn drittsekkene. Men idiotene vet at reglene er imot dem, at drittsekkene kommer til å vinne samme hvor mye alle andre pugger. Men de synes det er ok. Det er derfor de er idioter. En drittsekk kan jeg aldri bli fordi jeg er fattig, men å bli idiot hadde vært det enkleste i verden. Slutte å kjempe, slutte å brenne. Men jeg vil ikke fortsette å være et hudløst null. De får heller hate meg!» Bomb dem

Bøker om skoleskyting fokuserer ofte på andre enn de små monstrene bak ugjerningen. Naturlig nok. På medelevene som overlever massakren («Hate list» av Jennifer Brown»), på forelderen eller foreldrene som fostret opp skyteren («Vi må snakke om Kevin» av Lionel Shriver) eller på lokalsamfunnet der volden har flerret avgrunn mellom innbyggerne («Nineteen minutes» av Jodi Picoult, som av grunner jeg ikke skjønner er en av Stephen Kings favorittforfattere).

Det finnes – ikke overraskende- også bøker som fokuserer på gjerningsmannen. Stephen Kings var tidlig ute med «Mareritt i rom 16». Med sin skremmende sjarmerende hovedperson, humor og utsøkte språk, er boka fortsatt den beste i sjangeren. Mikael Niemes «Bomb dem» derimot, imponerer ikke.

Skylden for feilingen deles mellom bokas norske forlag- Cappelen Damm- og forfatteren. Forlaget feiler totalt når de i baksideteksten påpeker at boka er, «Brennende aktuell etter vår egen tragiske 22. juli 2011». Dette forsøket på å gjøre boka mer vektig enn den er, er ikke bare smakløst, det er også veldig misvisende. Hvorfor det er slik kan jeg ikke si uten å avsløre slutten, men la meg bare si at boka er så full av luft at noen burde ha hatt anstendighet nok til å stoppe koblingen til tragedien i 2011.

Med tanke på hvor høyt fortelleren blåser opp sin intellektuelle kapasitet («Innerst inne var jeg unik, verden hadde aldri sett noe lignende», s. 62), hvor arrogant og pretensiøs han er («De så meg og følte kraften min, karismaen, jeg strålte så sterkt at de ble sjalu», s. 63) burde det kanskje ikke kommet som en overraskelse at boka ender opp med å etterape hovedpersonen. Særlig på slutten.

Boka er likevel ikke så sjarmløs og mislykket som en kan få inntrykk av når man leser de ovennevnte avsnittene. Den første halvdelen hvor den seksten år gamle gutten er en litt tafatt gutt som arresterer hodet, lar hjertet styre og erklære sin kjærlighet for en av skolens peneste jenter, blir ydmyket, klarer å manne seg opp gjennom hånen og utskjellingene han blir utsatt for og møter ei sær og unik jente og aner lys i enden av tunnelen, er både var, inspirerende og til og med litt morsom.

Men så slippes pretensiøsiteten ut av skapet; hovedpersonen begynner å henge opp pretensiøse dikt på oppslagstavlen på skolen, sprayer det på skolens vegg når administrasjonen fjerner de voldelige «diktene» og nyter delvis oppmerksomheten det hele får fra elever og media. Helt til en medelev som er enda mer pretensiøs enn ham, tar æren for å ha skrevet de voldsoppfordrende «diktene».

Det blir likevel ikke farlig før hovedpersonen blir venn med en enda mer tafatt jevnaldrende, Pål/Pålle. Der helten vår er grå, har holdt seg i midten, aldri vært best på noe, mener det samme om det meste som alle andre, er det noe ved Pål/Pålle som både tirrer bøllene og samtidig gjør ham farlig.

At hans mor er gærn som f og faren voldelig, forklarer en del. Men ikke alt. Ikke hans voldelige fantasier om fremtiden og hva han kommer til å gjøre når verden går under. Ikke hans planer om å ta av dage medelever. Ikke med mindre en mener at det ene –altså at han blir mobbet og at faren kanskje slår ham- forteller oss noe som forklarer alt og sender oss alle fornøyde hjem.

Dessverre er alt dette ingenting mot slutten. Jeg kan knapt huske sist jeg leste en bok som var en så kolossal antiklimaks som «Bomb dem». Jeg er sikker på at jeg kan finne andre bøker hvor slutten –av forskjellige grunner-har vært en større skuffelse, men når jeg –et par dager etter at man leste en bok- fortsatt husker hvordan hvert avsnitt på slutten av boka besudlet alt, er jeg ikke tvil om at «Bomb dem» vil få en plass i lista over de mest skuffende bøkene jeg har noen gang har lest.

Kjipt. Kjipt. Kjipt.

Boken handler om en 16 år gammel gutt som ikke har det så godt på skolen og ellers i livet. Han deler klassekameratene sine i to halvdeler. Den en halvdelen er idoter og den andre halvdelen er drittsekker. Han hater folk som går i merkeklær. Drittsekkene har styggere skjorter enn han selv, men bare fordi det er et bra merke på skjorta så elsker alle den. Hans eneste løsning blir å bombe skolen. Men er det lurt?
Jeg synes at boken var kjedelig og den hoppet litt for mye. Jeg anbefaler ikke boken.