Bokelskere.no

Minner meg om Jon Fosse innimellom, men med meir flyt og skildringar, mindre kryptisk og meir lesarvenleg. Seljestad nyttar gjentakingar ofte, men språket flyt veldig lett og er lett forståeleg, i tillegg til at detaljrikdomen og dei levande skildringane gjev fylde og rikdom.
Det kan hende boka er litt langdryg, men kanskje måtte det berre til for å fortelje historia om han sjølv og besteforeldra, foreldra, og særleg faren. Hoveddelen av boka er buss- og båtturen han og faren tok for å hente ny trebåt og motor. Då var han 7-8 år, og vi les om det som skjedde frå guten sitt perspektiv, skrive på ein veldig truverdig måte, som om den middelaldrande ser tilbake, men klarer likevel å fortelje gjennom barnesinnet si oppleving.
Resten av boka er refleksjonar rundt kvifor ting blei som dei blei før og etter, og endar med tankar kring det å klare sitt eige liv, klare å leve her og no, og mørket og døden og forfallet som er i oss og tærar på oss.
Dette er ei djuptpløyande bok om det å vere til og det vanskelege forholdet til dei aller nærmaste. Eg beundrar Seljestad for å vise fram sitt innerste på denne måten.

Dette er en langsom bok. En bok med masse gjentakelser. Tingene betones ettertrykkelig. Som leser føles det som å bli sugd inn i er tungt og dystert, men også høyst besnærende univers.
Handlingen er lagt til Hardanger, til Odda. Her har hovedpersonen, en mann som nå er rundt 40 år, vokst opp i en arbeiderfamilie. Nå er han tilbake på hjemstedet og sitter ved sin fars dødsleie mens han tenker tilbake på barndommen og ungdommen sin og framfor alt på forholdet til faren. Han følte at han aldri ble ordentlig sett og akseptert av faren sin. For faren var livet på arbeidsplassen, på Smelteverket, det virkelige livet. Her var han vel ansett som en dyktig arbeidskar. Hjemme var han fjern og tydde til alkohol. Det ble så ille at moren til slutt forlot familien. Hun tok med yngstesønnen og lot de to eldste, sønn og datter, bli igjen hos faren. Sønnen (hovedpersonen) var den eldste i søskenflokken. At han skulle reise ut og studere var noe faren hadde vansker med å akseptere. De gangene han var hjemme, var det alltid bygda og menneskene der det ble snakket om. Hvordan sønnen hadde det på sitt nye bosted, interesserte ikke faren.
En stor del av fortellingen er viet en bestemt reise som hovedpersonen gjorde med sin far. Det var en reise langsmed fjorden, Sørfjorden og videre Hardangerfjorden. Først med buss og tilbake med en båt som de hadde kjøpt på bestemmelsesstedet. På hjemveien kommer de ut for et ordentlig ruskevær og opplever bølger som er sterkere enn båtmotoren. For å berge båten får gutten små ansvarsoppgaver som han ikke alltid klarer å utføre tilfredsstillende. Da vanker det mer skjenn enn trøst.
Noe av det mest skremmende for denne middelaldrende mannen er hvordan hans eget liv har artet seg. Som sin far opplevde han å bli skilt. Han har to sønner som han beklageligvis har et noe fjernt forhold til. På samme måte som han føler at faren sviktet ham, har han følelsen av at også han svikter sine egne sønner. Historien gjentar seg……