Kjernen i denne romanen er skjebnen til Berliner-skurken Franz Biberkopf og et bredt galleri av karakterer rundt ham. Men framdriften i fortellingen blir stadig avbrutt, fordi Döblin samtidig vil beskrive begivenheter både i Berlin og verden ellers på slutten av 1920-tallet. Vi får til og med vite om Hornsrud-regjeringens fall i Oslo februar 1928 etter fjorten dager ved makten. Det myldrer av detaljer om aviser, partier (brune og røde), om reklame og ikke minst om Berlins den gang mange trikkelinjer. Vi får et bilde av en by som knapt eksisterer i dag selv om Alexanderplatz fortsatt er et trafikkmesig knutepunkt i tidligere Øst-Berlin.
Likevel er det historien om Franz og hans forhold til kvinner og tvilsomme kompiser som holdt meg fanget gjennom 380 sider. Han er en gåtefull karakter, som i det ene øyeblikket kan være rasende voldelig og i neste øyeblikk apatisk i situasjoner der selv hans venner maner til handling. Forfatteren trekker inn Sigmund Freud som sannhetsvitne, men selv synes jeg hovedpersonen hører til de mer komplekse i verdenslitteraturen.
Vel halvveis gjør Döblin ennå et forsøk på å sabotere sin egen bok ved å erklære at det ikke er stort mer av interesse å si om Franz Biberkopf. Det vil si like før romanen får en ny, overraskende vri. Enkelte dramatiske scener trekkes ut i tid med en skrivestil som minner mest om opera med sine arier og kommenterende kor. Ellers er det mange referanser til datidens populærmusikk og slagere.
Kjell Risvik har skrevet et opplysende etterord om problemene han har møtt i oversetterarbeidet. Det har han fått en fortjent pris for, selv om det er ting å pirke ved, som at "forhånd" et sted er blitt til "forhold."
Boka krever tålmodighet, men kan absolutt anbefales.