Bokelskere.no

Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.

Vel. Hvordan skal en vurdere denne boka da i 2014? Det var en sterk bok i sin tid, og mange 10-år etterpå, men nå er det så mange andre gode bøker, at det blir vanskelig å gi mer enn terningkast 3.

Eg var litt i tvil om det var bryet verdt å lese igjennom denne boka, eller rettare sagt å høyre igjennom denne lydboka. Delar av den las vi i barneskulen, og eg hugsa omlag korleis historia gjeng og korleis den sluttar. Men det tok meg ikkje lang tid å finne ut at det gjeng heilt fint å høyre boka på ny. For det første var der mange detaljar eg ikkje hugsa, og for det andre var dei delane av historia som gjorde inntrykk på meg no ikkje dei same som gjorde inntrykk på meg for 30-40 år sidan.

Essensen i historia er at Torbjørn Granlien og Synnøve Solbakken held av einannan frå dei er barn, men Synnøve kjem frå ein streng, kristen heim og Torbjørn er ein villstyring som ung, derfor virker det ei stund som at forholdet ikkje er liv laga.

Drengen Aslak var kanskje den som gjorde mest inntrykk på meg ved denne gjennomhøyringa. Ein plaga gut/mann, som ikkje veit anna bot for det vonde han har opplevd enn å plage andre. Forholdet mellom faren Sæmund og sonen Torbjørn var også skildra på ein meir gripande måte enn det eg hugsa på. Spesielt festa eg meg no ved Sæmund sin reaksjon etter at Torbjørn vart knivstukken.

Den beste delen av boka, etter mitt syn, er korleis Bjørnson utviklar den scena som startar med at seterjentene Solveig og Ingrid haukar til Torbjørn som er på veg til byen med hest og vogn, men som ender med at Torbjørn blir knivstukken i brullypslag. Ei serie hendingar som virkar uunngåelege, og som blir utløyst av at hesten spring ut. Strålande.

Den svakaste delen av boka er avslutninga, som blir for skjematisk og sjølvsagd. Likevel var den ikkje så svak at den øydela heilheitsinntrykket av boka, eller gleda over å gjenoppleve denne klassikaren.

Torbjørn Granlien bor på skyggesiden i dalen, mens Synnøve Solbakken bor på solsiden. Torbjørn er forelsket i Synnøve, men det er ikke lett for ham å nærme seg Synnøve, fordi hun som haugianer ikke deltar på tilstelninger for ungdommene på stedet.

Torbjørn kommer stadig opp i konflikter, og folkesnakket går. Han er stolt og temperamentsfull, og en gang holder dette nesten på å koste ham livet. Før han kan få Synnøve, må han imidlertid temme sin stolthet og sitt temperament.

Boka er selvsagt en klassiker. Bakteppet i romanen er livet på bygda for godt over 100 år siden, her beskrevet i nasjonalromantisk stil.