Det er fint med mye handling i en krimbok. Det er også fint med en litt innfløkt forbrytelse som krever noe logisk sans for å bli løst. Endelig er det fint med en overraskende slutt der den skyldige viser seg å være en helt annen enn den man trodde. Alt dette finner vi i boka ”Malstrømmen”. Likevel er det noe som mangler, og det er spenning. Her skjer det altfor mye. En stakkars leser har sin fulle hyre med å holde rede på alle elementene som dukker opp. For å få med alt, har forfatteren tydd til mye teoretisering. Hum viser ikke, men forteller. Det er mangel på levende scener, i stedet er det mye resonnering. Hovedhandlingen foregår på to ulike steder, i Bodø og i Bergland (et mindre sted tredve mil nord for byen). På det første stedet er det politimannen Rino som står for etterforskningen. På det andre stedet er det vikaren Niklas, som før har jobbet i oslopolitiet, som her blir den ledende skikkelsen. Detter er med på å gjøre boka mindre oversiktlig, særlig fordi forbrytelsene på begge steder likner på hverandre.
Handlingen starter i havgapet utenfor Bodø. To gutter som leker, hører en mann jamre seg. Det viser seg at hendene hans er boltret fast i den isende sjøen. Hadde han ikke blitt oppdaget, hadde faren for amputasjon vært overhengende. Ved siden av mannen er det plassert en strektegning med signaturen D.F. Politiet minnes en liknende hendelse noen år tidligere Så skjer noe parallelt én gang til. Denne gangen gjelder det en mann som er lenket fast til en radiator. Da han blir funnet, er den ene handa hans meget sterkt forbrent. Også her fins det en tegning. Rino har nå fått tre tegninger å sammenlikne. De er omtrent helt identiske. I midten er det et vindu som er barn stirrer ut av, de andre personene på tegningen snur seg vekk, ser ikke ut til å bry seg. Her må det finnes en fellesnevner. Alle de tre mishandlede mennene hadde barn som de ikke bodde sammen med, barn i samme alder som personen i vinduet på tegningen. Rino oppsøker de respektive mødrene og finner bitre kvinner som klager over mannen som har forsømt sin familie. Etterforskningen leder han også til et nedlagt butikklokale. Her er flere kvinner med samme problem samlet. Samtalen dem imellom viser at de må være uskyldige i hendelsene, men at det er noen andre som har hevnet seg på deres og de forsømte barnas vegne. Rino forstår at D.F. må stå for ”De Forsømte”. Men hvem er denne hevneren?I I alle tilfellene fikk mødrene sosialhjelp. På en tur innom sosialkontoret møter Rino en ansatt som febrilsk forsøker å skjule hendene sine som er stygt forbrente. Denne mannen ble selv grovt mishandlet som barn og kan godt være den etterspurte hevneren. På Bergland ligger huset der han vokste opp som barn. Rino reiser til Bergland og oppsøker huset. I kjelleren finner han bevis på at teorien hans stemmer.
I dette huset møtes også de to handlingene. Her bor midlertidig politimannen Niklas og kona hans, Karianne. Forbrytelsene som beskjeftiger Niklas, dreier seg om to kvinner som begge er blitt funnet livløse nede på stranda etter å ha fått slag i hodet. Tross det kalde vannet er begge kledd i tynne, sorte kjoler. Det viser seg at også håret deres er farget sort. Kvinnene er så skadde at det er umulig å få ut av dem hva som har skjedd. Forut for disse funnene dukket det opp små bastflåter på vannet. På hver av de meget forseggjorte flåtene lå en sorthåret dukke kledd på samme vis som kvinnene. Niklas blir fortalt en gammel historie om en stakkars familie fra Bergland. Mannen hundset og plaget kona og de tre barna sine. Disse barna var nå blitt voksne, bortsett fra den yngste jenta, Linea som forsvant sporløst da hun var om lag 14 år. I all tid senere har broren, Konrad, gått og lett etter søsteren sin. Uopphørlig har han gravd, vendt jorda meter for meter uten å finne henne. Denne mannen blir av bygdefolket kalt ”Vandreren”. Men så en dag kommer en skoleklasse over levningene etter et menneske. Ingen tvil om at det er Linea, Vandrerens savnede søster. Hans eldre søster, Heidi, kommer også til. Hun er av bygdefolket blitt omtalt som åndssvak, noe Niklas betviler. Han besøker henne og finner en psykisk oppegående kvinne. I leiligheten hennes ser han en mengde dukker, lik de som ble funnet på flåtene. Det viser seg at det er Heidi som står bak flåteforekomstene. Moren hadde i sin tid trøstet barna sine med slike dukke gaver. Heidi laget flåtene og satt dem på vannet som et hint til broren om at hadde måtte grave nærmere sjøen.
Men den egentlige forbrytelsen, de to skamslåtte kvinnene, er ennå ikke blitt løst. Niklas har hele tiden gått egne veier, uten å informere sine kolleger på politikammeret. Dette har han kanskje gjort for å distansere seg fra problemene på hjemmebane. Kona hans, Karianne, er for andre gang blitt alvorlig nyresyk. Tidligere har hun fått transplantert inn én nyre, og nå er det samme på nytt blitt nødvendig. Er Niklas villig til å gi en av sine nyrer til kona? Undersøkelser viser at her er det full match. Så dukker et merkelig sammentreff opp. Første gangen Karianne trengte en donor, var Linea den utpekte. Men hun ble drept før det kom så langt. Det ble derimot en annen kvinne, som var blitt hardt skadd i en trafikkulykke, som ble Kariannes redningsmann. Kvinnen hadde et donorkort, og rett før hun døde på sykehuset, ble nyrene hennes omplassert i Karianne. Var disse to dødsfallene fingerte? Var det en som sto bak og trakk i trådene? Hadde det samme skjedd denne gangen med de to hardt skadde kvinnene i vannkanten? Nei, ingen av dem var blitt registrert som donor. Men de har noe annet interessant. Den ene innehadde jobben som Karianne nå har overtatt. Den andre eide huset som Karianne alltid har hatt ønske om å bo i. Har ugjerningene noe med politimannens egen kone, Karianne, å gjøre? Er morderen en som er villig til å drepe for å redde henne? Den som peker seg ut r Kariannes egen far, Reinhard. Båndene mellom far og datter har alltid vært sterke. Niklas og Karianne var kommet nordiver fordi Reinhard var blitt syk. For at hun skulle bli værende, var det også påkrevet at en jobb på hjemstedet som passet Karianne, ble ledig. Og da i tillegg også ønskehuset hennes nå sto tomt, så var det ikke måte på…
Men Reinhard viser Niklas spor som går i en annen retning. Da ungjenta Karianne første gang lå på sykehus, mottok hun daglig brev fra en beundrer. Disse brevene har faren tatt vare på. De er håndskrevet og noe ved håndskriften virker kjent både for Niklas og svigerfaren uten at de kan si hva. Den som først kommer på sammenhengen er Niklas. Han er da på vei hjem til huset som viser seg å være tomt. Karianne er forsvunnet. En mobilmelding ber Niklas dra til et oppgitt sted. Det viser seg at meldingen kom fra hans egen sjef, Amund Lind. Det var han som var den innpåslitne brevskriveren, og det var han som sto bak drapene på kvinnene. Og motivet hadde hele tiden vært en sterkt påkrevet nyre til hans ”utkårede” Karianne. Politimannen eller morderen er nå villig til å la Karianne gå hvis han kan få Niklas isteden. Niklas kommer til hytta hans oppe i fjellet. Lind drar fram en skapell og går løs på Niklas som først er blitt forsvarlig bundet. Så dukker Rino opp. Det kommer til et basketak mellom mennene. Lind går seirende ut av kampen og vier seg på nytt til operasjonen på Niklas. I samme stund kommer heldigvis Reinhard på døren i spissen for resten av politistyrken Det ender med at nyreoperasjonen blir utført på sykehus, under forsvarlige forhold.
Hvis noen har orket å lese gjennom det jeg her ha skrevet, overlater jeg til dem å avgjøre om alle detaljene stemmer. Det har vært krevende å lage et resymé fordi sammenstillingen av hendelsene (i motsetning til hendelsene i seg selv) har vært innfløkte. Mange personer som har fått en større plass i handlingen, viser seg når alt kommer til alt å ha mindre med saken å gjøre, mens mer perifere personer og hendelser viser seg å være helt avgjørende. At både motiv og ugjerningsmann er så nær knyttet til den ledende etterforskeren er også ganske spesielt. I det hele er det så mange påfallende sammentreff her at det går på troverdigheten løs.
