Viser 1 til 4 av 4 omtaler
Vanskelig å være tenåring. Forlaget skriver om det spesielle forholdet mellom sønn og far. Jeg opplevet ikke noe særlig forhold, faren var for lite far etter min forståelse av begrepet. Boken innfridde ikke (slutten).
Det å vite at handlingen i romanen ligger tett opp til forfatterens eget liv gir den en ekstra kraft. Det ble en sterk leseopplevelse å lese oppvekstromanen . En link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.
Denne boka handler om en gutt hvis høyeste drøm er å bli skihopper. Etter et perfekt hopp og derpå følgende forventninger om at han virkelig kan bli en stor skihopper, skjer det noe uventet. Han faller og skader seg. Hos legen får han høre at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom som kommer til å føre til at han blir sengeliggende. Han kan aldri mer hoppe på ski.
Gutten vil i første omgang ikke dele dette med foreldrene, og skjuler diagnosen i det lengste. De har nemlig nok med sitt. Moren har psykiske problemer, og faren forsøker å skjule dette for sønnen. Når han får innblikk i guttens diagnose, ønsker han heller ikke at moren skal vite noe. Egentlig ønsker han i grunnen ikke å forholde seg til sønnens sykdom i det hele tatt.
Følgelig blir gutten gående alene med sorgen over at det som har betydd alt for ham - skihoppingen - er borte. Dette er en veldig sår roman. Spesielt sårt er det når moren kjefter på ham fordi han ikke går "ordentlig" og gymlæreren latterliggjør ham når han ikke får til øvelser han har klart tidligere. Ingen av dem vet noe om den egentlige årsaken. Like fullt engasjerte ikke boka meg. Kanskje var det som ble utslagsgivende at forfatteren selv leser opp boka, og det på en nokså treg og uengasjert måte. Han lever seg ikke inn i teksten slik jeg forventer av gode opplesere. Dette trekker ned helhetsinntrykket. Jeg synes boka fortjener en sterk treer (og får litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gir boka en bedre karakter siden den tross alt omhandler et alvorlig tema på en i og for seg grei måte).
Sist sett
