Den egyptiske serien fra Rick Riordan. Jeg kjenner godt igjen forfatteren fra Percy Jackson, men han har gjort en del grep som gjør at boken oppleves som anderledes å lese. Forfattervinkelen er endret - der Percy Jackson har mange fortellere i førsteperson, har Kane serien to fortellere som leser inn opplevelsen sin på tape og sender til forfatteren. Det er også adskillig mindre persongalleri.
Carter og Sadie Cane har funnet ut at de ikke er som alle andre. De kan gjøre magiske ting og må bekjempe guden Set. Moren har allerede gått bort, mens farens liv står fortsatt på spill. Vil de klare å redde ham?
Boken var kjempe bra. Jeg synes det fordi den var spennende og veldig bra skrevet. Anbefaler den til alle!
Endelig etter fire uker ca. er jeg ferdig med denne boken, og for å si det slik; Jeg hadde forventet noe annet.
Rick Riordan er en fantastisk flink forfatter, og jeg falt for Percy Jackson bøkene totalt. Mange her sier denne boken likner ekstremt på P.J. Jeg følte at den ikke liknet særlig, utenom hvordan Cater's oppførsel var. Boken var skuffende for meg, for jeg hadde faktisk forventet mye mer av boken enn det boken ga meg.
Boken starter greit med å presentere karakterene Cater og Sadie - to vidt forskjellige mennesker som er av samme blod og kjøtt. Faren til Cater - Julius - tar barna med seg til British Museum hvor "alt" går galt. Cater og Sadie er vitne til at faren forsvinner i en kiste og at de møter på den egyptiske guden Set - Gud for ondskap.
Etter å ha svimt av henter deres onkel dem og de setter avgårde til New York. Der blir barna fortalt at de er magikere og veldig farlige fordi de er veldig mektige.
Det var en elendig start på boka, man får liksom vite omtrent alt før man er halvveis i boka, og jeg ble sittende og bare; "Var ikke den informasjonen ment til å drøyes lenger?". Jeg følte meg så skuffet av at resten av boka var mer om hvordan Cater og Sadie måtte sammen komme seg til Set enn om hvem og hva de faktisk var. Fordi det ble jo allerede avslørt før de skjønte hva som hadde skjedd. Det ble så ekstremt mye informasjon og mange vanskelige navn at jeg ble så forvirret. Tenk deg to biler, jeg - leseren - er den ene mens boken er den andre bilen. Boka kjører så mye lenger enn det jeg gjør, og slikt føltes det.
Men boka var ikke helt skuffende heller, jeg lo jo noen ganger, og jeg følte jo sympati for barna, men det var en ekstremt rotete bok. Det er mange elementer som likner på Percy Jackson, men ulikt var at jeg kjente bedre til gresk mytologi enn egyptisk, pluss at de egyptiske gudene hadde vanskeligere navn enn de greske.
Takk for meg.
Min anmeldelse om boka; Den Røde Pyramiden
Syntes den var skuffende:( Percy Jackson var noe av det beste jeg har lest, og Den Forsvunne Helten var det beste noengang (!). Denne klarte jeg ikke å følge helt med io, og den tente meg ikke så godt, men forfattren er likevel glimrende med gode skildringer og fantastisk morsomme metaforer! Søskenene er morsomme og boka er full av intriger og kjærlighet og morsomhetene og spenning. Personlig slet jeg med å huske navnene til personene i boken.. ..
Takk for boken!
Storartet underholdning for alle som setter pris på humor, eventyr, magi og historie.
Jeg hadde ikke lest noe av Riordan tidligere, men ettersom jeg er ganske barnslig nerdete når det kommer til egyptisk mytologi og historie startet jeg med "Den røde pyramiden" (eller "The Red Pyramid" som den het i den engelske utgaven jeg leste på min nye Kindle). Riordan skriver sjarmerende sleivete og han veksler uten problemer mellom å bruke 12 år gamle Sadie og 14 år gamle Carter som fortellere. Et smart grep som jeg tipper de unge leserne setter pris på. Men man trenger som nevnt ikke være mellom 10 og 14 for å ha glede av denne boka. Man trenger heller ikke ha noen særlige forhåndskunnskaper om Egypts historie, og har du ikke allerede besøkt pyramidene, museene og storbyene som nevnes i boken får du garantert enda mer lyst til å reise dit etter denne.
Høydepunktet for meg, og det kanskje beste eksemplet på humoren i boka var da de unge hovedpersonene ramler innom Graceland (Elvis var selvsagt magisk): "The two magicians continued to smash and crash their way through Graceland, knocking over furniture and blasting things to bits. Apparently they were not Elvis fans."
En positiv overraskelse, og jeg må nok kaste meg over de to oppfølgerne i serien også. Nå må jeg bare få overtalt datteren min på 12 til å lese den.
Ligner på Percy Jackson, men her er det egyptisk mytologi som gjelder. Anbefales:)
Denne boka er kjempebra skrevet. Rick Rioran er veldig flink til og skrive. Den er veldig fin. Anbefaler!!!