Bokelskere.no

Boken beskriver godt krigens redsler og meningsløshet samt hvilke effekt den hadde på menneskene om opplevde den på nært hold. Den var litt treg i starten, men ble etter hvert besettende. Faulks sine beskrivelse er fulle av detaljer og setter seg liksom på netthinnen.

Heftige saker dette, faktisk en av de beste romaner om første verdenskrig! Jeg vil sidestille Fuglesang med klassikere som, Intet nytt fra vestfronten, av Remarque og det grufulle mesterverket, I stålstormer, av Ernst Junger. Fuglesang er også en vakker og sår kjærlighetshistorie i tillegg til en stor krigsroman. Boken beveger seg på flere plan, i tid, i miljø og menneskelig. Romanen fikk overveiende meget god kritikk da den kom, noen få ting skurrer, men det er bagateller. Jeg anbefaler Googling av boka, men les den først selv (spoiler-allert!!). Bare nevne her en episode i boka som ga meg frysninger. En av romanens "nåtidsfigurer" besøker et gigantisk minnesmerke i Frankrike over slaget ved Somme. Proposjonene er i sannhet enorme, et giga-mausoleum over ett av de mest dødelige slag i denne krigen som kalles materialkrigen. Moderniteten versus den gamle tid. Materialkrigens drepende og ødeleggende kraft, som Junger så genialt karakteriserte i sin tittel i egen bok: I stålstormer!! Fuglesang, kvirrevitt, er en nærmest absurd idylliserende tittel som fungerer som uhyggelig kontrast til materialkrigens tilintetgjørende larm og gjørmete rottebefengte skyttergravshelvete. Dette er meeeget bra, kjøp boka og les den! Anbefales varmt.

Jeg skjønner ikke helt den store jubalongen rundt denne boken. Jeg har ikke et hjerte av stein, og er ikke helt uberørt, men mener bestemt at boken hadde vært bedre om den var halvparten så lang. Faulks skriver nemlig rasende godt om skyttergravskrigene under første verdenskrig. Historien om tunnellarbeiderne er engasjerende, og har noen klaustrofobiske og spennende partier som ga meg gåsehud. Kjærlighetshistorien, og særlig elskovsscenene grenser til den klammeste delen av kiosklitteraturen, og det tredje handlingsforløpet, lagt til en slags nåtid(slutten av syttitallet), er fullstendig unødvendig. Tatt i betraktning at han skildrer forholdet mellom menneskene i skyttergraven på en sober og mer troverdig måte, er det litt forunderlig. At forfatteren selv i etterordet mener at denne tråden var nødvendig som et påskudd for interessen rundt temaet, mener jeg er å undervurdere leseren. For å oppsummere: høye topper, dype daler, og et omfang som en syvretters middag hvor du er mett etter de tre første rettene.