fantastike beskrivelser av folk og natur, nydelig skrevet, dyster,men likevel gripende historie
Ei ramsalt og mørkstemt forteljing frå eit fiskevær og ein liten tettstad på Island rundt år 1900. Det er seinvinter eller tidleg vår, alt etter som, og torskefiske. Hovudpersonen, ein foreldrelaus ungdom som berre nemnast som guten, er yngstemann i eit båtlag på 6 og er besteven med Bárdur. Begge desse har ei dragning mot litteratur, og denne dragninga får uante og tragiske konsekvensar. Guten reiser fortvila frå fiskeværet til tettstaden, og ender opp med å finne eit slags fotfeste der.
Ein får glimt av mange av bipersonane sine liv og lagnadar undervegs i boka. På same måten får ein eit innsyn i levesettet og samfunnstilhøva på denne delen av Island for 100 år sidan. Forteljarmessig er det gjort eit artig grep ved at forteljarstemma tilhøyrer ei navnlaus avliden sjel. Språket er fullt av betraktningar og likingar, nokre få gangar tippar det over til det klisje-aktige men for det meste er det heilt greitt, og innimellom genialt.
Dei fleste har vel vært på tivoli og sett, kanskje også prøvd, bodene med luftgeværskyting der målet er å skyte i stykker ei plast- eller keramikkhylse for å gjere fri ei plastikkrose eller anna dill som ein får til premie. Eg vil nytte dette som likning for å skildre Stefánson sitt språk. I ei god tekst kjem det innimellom flotte formuleringar eller bilete som er som presise lufgeværskot i ei slik tivolibod, dei treff eit kvart hjå lesaren som utløyser begeistring. Stefánson, derimot, nyttar hagle. Pumpehagle. Det blir voldsomt, øyredøyvande, og mange av skota bommar med god margin. Men andre gangar er det solid blink, og ikkje ei, men eit ras av roser velter frå boksida og utover lesaren.
Eg las denne boka som felleslesing i kjell k sin lesesirkel, i mars 2014. Lesesirkel-tråden for boka er her
En vakker bok som må leses sakte. Jeg var litt skeptisk, den ser så dramatisk og trist ut, men den er fantastisk godt skrevet. Og ikke bare trist :-)
Vanskelig med terningkast. Nydelig skrevet! Men spesiell. Fantastisk skrivekunst!
En nydelig og poetisk bok, som grep meg mer enn jeg har opplevd, at en bok kan gjøre, på mange år. Var litt tungt å komme igang, men da noen sider var tilbakelagt var det rett og slett vanskelig å stoppe å lese.
Himmelrike og helvete gav meg tidlig assosiasjoner til en annen bok som jeg liker godt, nemlig Johan Bojers Den siste viking. Riktignok er det snakk om forskjellige land, forskjellige mennesker og en nærmest ubetydelig tidsdifferanse også, men likevel fant jeg mye gjenkjennbart som overskrider denne avstanden i tid og rom. Blodslit på havet og fiske i all slags vær, enten det er storm eller stille. Usikkerheten ved å ha bare et plankebord mellom seg og drukningsdøden, og det å ikke vite om man kommer trygt hjem igjen til kone og barn. Samholdet mellom fiskerne som kjemper for det daglige brød, side om side. Men her finner man også drømmen om noe mer enn dager kun fylt med arbeid, hos Bárdur og hans interesse for bøker og poesi. Fisken klarer man seg kanskje ikke uten, men ordene kan da bety mye de også...
Havet er både himmelrike og helvete for de som er knyttet til det på godt og vondt, og kan bety både liv og død. Hadde du spurt meg på forhånd om jeg trodde jeg ville like en bok som handlet om "fiske og havet og døden og kjærlighet og sånn" (for å sette det veldig på spissen), så hadde jeg nok vært usikker. Men boka har blitt skrytt mye av, og jeg ble nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.
Gjennom den språklige poesien og kraften greier Jón Kalmar Stefánsson å trekke meg inn i boka, og beholde meg der til siste slutt. Første del var riktignok den delen som jeg likte best, med skildringene av fiske og samarbeid og hvor hardt og nådeløs dette livet kunne være. Havet er lykke og ulykke, liv og død - og evighet. Men å følge gutten videre i del to og bli kjent med den lille, fargerike fiskerlandsbyen bidro også til tanker og refleksjon, selv om den delen ikke evnet å fenge like mye. For i første del av boka var jeg fullstendig til stede, helt oppslukt. Jeg var der og kjempet i fellesskap om å berge båt og last mens uværet ulte rundt oss. Drømte om å kjenne lykken etterpå ved å få en bit nykokt torsk sammen med kullsort kaffe med puddersukker, mens trettheten dirret i musklene...
Lettlest er den ikke til tross for at sideantallet er mer beskjedent enn mange andre romaner. Setningene er lange, oppdelt med mange komma, og rekker oftest over flere linjer. Men språket er også beskrivende og flott, her er det mye å smake på mens man leser, og oversettelsen til norsk er også glimrende gjennomført. Himmelrike og helvete er en stor og tidløs roman, med spørsmål og svar om liv og død. En litteraturskatt fra Island som bør nytes i fred og ro og grunnes over.