Bokelskere.no

Dette var en av de sterkeste bokopplevelsene som jeg vil gjerne anbefale.

Denne boka tilhører trilogien om gutten som jeg har lyst til å omtale i sin helhet. Hovedpersonen, gutten, befinner seg på et lite og isolert sted på Island 100 år tilbake. Hans karakter er en stor kontrast til det nødeløse miljøet. Gutten har beina et helt annet sted enn på jorda. Han er som oftest inne i bøkene eller er fortapt i egne tanker og drømmer. Men trilogien handler vel så mye om mennesker rundt og deres strevsomme og ofte tragiske liv. Handlingen går sakte, men til gjengjeld får man leve seg inn i menneskenes liv og blir rørt av livshistorier, følelser og egenrådighet som får dem til å overleve deres tøffe tilværelse. Det kan nevnes at foruten menn finnes det også sterke kvinnelige karakterer som har stor plass i fortellingen.

Jeg likte hvordan forfatteren åpner mennesker for oss, lar oss se dypt inn i dem og, ikke minst, viser dem fra deres vakre, indre side. Det handler mye om kjærlighet - lykkelig, ulykkelig, følelser for mennesker, for bøker, for naturen; og den styrken den kan gi. Bøkene gir dessuten overveldende beskrivelser av naturen og viser tett sammenkobling mellom naturkreftene og menneskenes natur.

Bøkene er usedvanlig poetiske for prosa å være, skrevet så vakkert, at man nyter lesingen som det å høre på musikk. De skaper inntrykk og følelser på samme måte som andre kunstformer.
På grunn av denne kunstneriske siden kan de være mindre tilgjengelige. Jeg kan derfor ikke garantere at alle vil like trilogien like godt som meg, men for å gjøre det må du i det minste være riktig glad i å lese og ha en romantisk sjel inne i deg.

202 sider. "Gutten gråter ikke lenge, noen tårer,
noen småbåter som renner nedover
kinnene fullastede av sorg."

"...vi må ta vare på dem som er viktige for oss og som bærer det gode med seg, og helst aldri utsette det, til det er livet alt for kort, for iblant ender det brått, ..."

Vakker, trist, treig i starten, men etterkvart umulig å legge i frå seg. Anbefales!

Ja, hva skal en si?
Jeg likte boka; jeg gir den jo en femmer. Men jeg blir ikke helt klok på fortelleren (fortellerne?). Det er nesten så jeg får inntrykk av at dette er en live-sending der noen kommenterer det som hender mens det hender. Likevel vet fortelleren (fortellerne, det er jo "vi") alt om de ulike personene, og har muligheten til å gå inn i hodet og se tankene deres.

Jeg blir nysgjerrig på denne guttens videre ferd, og jeg kommer nok til å lese de to andre bøkene i denne trilogien.

Budskapet i boka? Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Syntes starten var veldig bra - med den dramatiske skildringa på havet... da ble jeg tatt tilbake til Johan Bojers rike :-) dessverre skjer det ikke så mye etter det.... man må ha et innhold og ikke bare poetiske skildringer....

Vidunderlig vakkert om sorg og savn

"Himmelrike og helvete",
Jaja, mesterverk eller ikke? Fanget ikke meg.
Lange setninger med komma og semicolon er helt greit det, fint det, men lar meg ikke imponere av den grunn, for han ødelegger det ved å ha talesitat dialog bare adskilt med et komma; da drukner dialogene. Jeg er glad i gode dialoger.
Etter to bøker på nynorsk tenker jeg ofte at denne burde vært på nynorsk for å bedre beskrive dramatisk natur. Språket blir for dannet og fortellende/forklarende - for lite dramatisk. På kysten heter det ikke rumpa, det heter rævva el.

Mange har fremsnakket romanen, og med rette er min konklusjon etter å ha lest den. At den er poetisk er bare å se på hvor mange som har sitert fra den på dette nettstedet. Mer om romanen og mine sitater i et innlegg på bokbloggen min

Sammenlignet med andre bøker som beskriver tilsvarende miljø, (Hamsun, Bojer mv.), er min oppfatning at denne boken mangler litt i forhold til å være autentisk. Den klarer ikke helt å fange meg. Jeg faller ikke heller ikke helt for den mystiske rammen boken er satt i. Når det er sagt inneholder boken nydelige beskrivelser av tap og savn, ungdoms usikkerhet og spørsmålet om livet er verdt å leve. Den beste pasasjen er møtet mellom hovedpersonen og kvinnen bak kjøpmannsdisken.

Og der har jeg fått en ny favorittforfatter!
Jon Kalmar Stefansson, hvor tar du det i fra?
Dette er sjelden vare. Har aldri noengang lest ei bok som har et slikt underfundig, vakkert språk, samtidig som historien om slitet blant menneskene i fiskeværet fremstår som så rå at ordene kan risse i stein.
Og disse tankene om livet, døden og kjærligheten, - så kloke, ettertenksomme og helt ulikt noe annet, det er som eksklusiv årgangsvin. Stefansson kan på en måte sammenlignes litt med Khaled Hosseini, - det samme vakre språket og tankespillet, selv om historien som utfolder seg er trist og ettertenksom.
Boka var overraskende kort, - 200 sider. Starten var litt treg, men det løsner etterhvert, - gi det litt tid. Og på slutten lurer du på hvordan det nå går med gutten, som skulle levere tilbake boka som så paradoksalt nok var med på å besegle hans venns endelikt på sjøen, på jakt etter den dyrebare torsken.
Sidene må nytes, - akkurat som god vin eller eksklusiv sjokolade. Dette er ingen pageturner man raser gjennom, - hvert ord, hver setning er så vakker. Denne luksusen unner jeg alle på de høstmørke kveldene som snart ligger foran oss.
En sekser på terningen, intet mindre!