Viser 1 til 6 av 6 omtaler
Dette er noe av det beste blant fantasy for ungdom jeg har lest på lenge. Det er en fantastisk, ny, historie. Men elementer jeg ikke har lest om før. De skulle ha ventet til de ble voksne, det var planen. Men nå, som tenåringer er de nødt for å ta opp kampen mot fienden. De utvikler evner som hjelper dem, men de er midt i den prosessen med å utvikle nye evner så de trenger mer, og mer hjelp. Det er også et spørsmål om hvordan de skal finne hverandre. De siste seks.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Man forventer mer av science fiction enn dette ...
"John" og "Henri" er ofte på flyttefot. Så fort de hører noe merkelig eller mistenktsomt, må de dra et annet sted og bytte identitet fordi de ligner på helt vanlige mennesker, men det er de ikke. De kan ikke avsløre deres virkelige identitet da livene deres står i fare. Det som er greia er at en krig oppsto på planeten Lorien og noen av dem var så heldige at de klarte å flykte fra Lorien og til vår planet. Her må de holde seg skjulte fra "Mogadorians" som da gikk til angrep og er nå på jakt etter de få gjenlevende som flyktet fra planeten Lorien og søkte tilfukt hos oss.
Interessant konsept, men slapt gjennomført
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor boka ikke falt i smak eller, helt ærlig så var det ganske mye som gjorde at en god del trakk ned. For det første var det fortellerstemmen fortalt fra hovedpersonens perspektiv. Perspektivet i seg selv var ikke problemet, men hans "stemme". Til tenåring å være virket han noe barnslig og lite selvstendig. Skjønner jo at det er mye som skjer med ham som er nytt og uforståelig, men likevel. Han virker lite rasjonell og ikke spesielt løsningsorientert. Han "lener" seg for mye på "Henri". Dessuten har "John" også veldig lite personlighet. Man blir ikke så godt kjent med ham til tross for at han er hovedpersonen i boka. Han forsvinner litt i seg selv og handlingen, selv om det er mye med, og i ham og rundt ham som skjer. Han og "Henri" må late som de er helt vanlige mennesker, til tross for at "John" samtidig må bli kjent med hans nye evner. De oppholder seg i Paradise i Ohio lenger enn andre steder de har vært hittil, så "John" har aldri hatt venner eller følt seg hjemme noe sted tidligere. Han forelsker seg i en jente ganske fort (den peneste jenta på skolen, selvfølgelig), og får for første gang venner, men selv om alt ser bra ut foreløpig, må han alltid være på vakt og hvor lenge varer denne "lykken"? For han vet at noen er ute etter ham og de kan slå til når som helst og hvor som helst.
En god åpningsscene er ikke nok når resten av boka ikke holder mål
Både baksideteksten og konseptet hadde noe mystisk og vekket oppsikt med en gang. Selv om jeg ikke leser altfor mye science fiction, så er det en sjanger jeg er noe nysgjerrig på, og sier heller ikke nei til en "utfordring". Men denne boka var hverken en utfordring eller som holdt på nysgjerrigheten, dessverre. Dette var virkelig tamt til en science fiction å være. Det starter bra med en spesiell åpning, men så blir det bare monotont og platt underveis. Man føler at hele handlingen plutselig står stille. Jeg krever ikke action hele tiden, og har heller ikke noe i mot saktegående bøker, men dette var rett og slett platt gjennomført på mange måter, både når det gjelder persongalleri og handling. Og noe jeg alltid irriterer meg over ungdomsbøker generelt er at noen forelsker seg i noen med spesielle evner og de blir sammen i løpet av kort tid. Hvor oppbrukt er ikke det? Det er på tide med noe nytt!
Pittacus Lore er selvfølgelig ikke et ekte navn. Det er James Frey og Jobie Hughes som står bak og hvordan to forfattere kan skrive en så platt og innholdsløs science fiction bok er for meg en gåte. I Am Number Four hadde en lovende start, men falt rett gjennom. Dette er første bok i Lorien Legacies serien og jeg har ikke tenkt å lese resten. Det frister ikke i det hele tatt. Beklager.
Fra min blogg: I Bokhylla
Han lever under dekk navnet John Smith. John kommer fra en annen planet. Da planeten ble angrepet så måtte de flykte. Det nærmeste stedet var jorden. Henri forteller alltid at John må være på vakt fordi angriperne er fortsatt ute etter dem. Tre er døde og jeg er nummer fire. Vi var ni, men nå er vi bare seks.
Jeg synes boken er kjempe bra. Det er en av de beste bøkene jeg har lest noen sinne. Den er det fordi den er spennende hele tiden. Jeg anbefaler den til både gutter og jenter fra alderen 14-17
I starten var det ni av dem, nå er det bare seks igjen. De lever i flukt på jorda etter at de måtte reise fra hjemplaneten sin Lorien da de ble angrepet av en annen type romvesen kalt Mogadorianerne. De fulgte etter de ni da de fluktet til jorda, og er nå ute etter å drepe dem og ta over jorden. En magi har gjort at så lenge de er fra hverandre må de drepes i rekkefølge. Nummer 1, 2 og 3 er døde. Nummer fire lever under navnet John Smith i den lille byen Paradise i Ohio i USA. Mogadorianerne kommer stadig nærmere og John må være på vakt hele tiden. Han begynner å utvikle arvekrefter og når de er ferdig utviklet kan han kjempe mot Mogadorianerne. Men kommer kreftene tidsnok, vil han overleve??
Jeg synes dette er en kjempebra bok med masse spenning fra start til slutt og den er veldig godt skrevet. Denne boken er den første boka i Arven fra Lorien. Boken passer for aldersgruppen 11-16 år.
Jeg har hatt I am Number Four i hylla ganske lenge. Egentlig hadde jeg tenkt til å vente med den, men jeg fikk en forespørsel fra en som gjerne ville lese anmeldelsen min av boka, og derfor har jeg nettopp lest den. Hvis det er andre som vil at jeg skal anmelde en bok eller en film, er det bare å spørre :)
Jeg har lenge synes at ideen bak I am Number Four er ganske kul. Tanken på at det er en rase romvesner, Loric, som gjemmer seg på jorda. De gjemmer seg fordi en annen gruppe romvesner, Mogadorian, prøver å drepe dem. John er en av ni Loric som ble sendt til jorda. Han er en del av samfunnet som kalles Garde. De har spesielle evner, Legacies. Disse ni Garde, kan bare drepes i rekkefølgen på tallene deres. John er nummer fire. Nummer én, to og tre er allerede døde. Nå er det Johns tur...
Jeg liker at han kaller seg John Smith. Dere som kjenner meg godt, vet at jeg er veldig inne i en tv-serie som heter Doctor Who. Hovedpersonen i serien, the Doctor, kaller seg John Smith når han skal late som om han er et menneske (han er en Time Lord). Jeg synes det er litt morsomt at de begge kaller seg John Smith, begge er aliens (forskjellige typer, da) og begge kjemper mot andre typer romvesner.
Det tok litt tid for meg å komme inn i boka. Jeg brukte tid på å venne meg til Johns måte å fortelle historien. Det er litt trist, det kan ødelegge inntrykket mitt av en bok. Heldigvis ble det bedre, og etter hvert ble jeg veldig glad i John. Han utviklet seg og ble mer moden i løpet av boka. Det eneste som var litt irriterende med ham, var at han var litt for opptatt av Sarah... Hadde likt å lese en YA uten romanse.
Sarah var helt OK. Hun var smart, pen og egentlig helt perfekt. Det er ikke rart John faller for henne. Veldig interessant var hun derimot ikke, og jeg ble litt lei av at John pratet om henne i ett sett. I begynnelsen av den store kampen på slutten, følte jeg at hun ble litt klengete, men hun ble bedre etterhvert.
Sam likte jeg mye bedre. Han er så skjønn! Sam er veldig nerdete og opptatt av konspirasjonsteorier. Han elsker alt som har med romvesner å gjøre. Jeg synes han vokser og blir en sterkere person i løpet av boka. Han er også den av dem som virker mest levende. Ga det mening?
Jeg liker godt hvordan forfatteren får fram bakgrunnshistorien. Historien om hvorfor John er på jorda, hvorfor han rømmer fra the Mogadorians og hva som skjedde med hjemplaneten hans, Lorien. Jeg synes det kommer fram på en interessant måte, som passer godt inn i historien.
Språket er ganske enkelt. Har du ikke lest engelsk før, er dette ei grei bok å starte med. Språket var en av grunnene til at det tok litt tid for meg å komme inn i historien. Den forrige boka jeg leste, The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two, hadde et mye rikere språk med mange flere beskrivelser. Derfor ble det litt rart å begynne å lese I am Number Four. Jeg var så vant til den forrige boka. Men måten boka er skrevet på passer fint. Det er handlingen som er det viktigste, ikke hvordan himmelen ser ut i I am Number Four.
Dessverre ble slutten litt klisjé-aktig. Dessverre... Jeg var ikke så fornøyd med den, men den store kampen litt tidligere var kjempespennende. Den likte jeg veldig godt, og jeg var usikker på hvordan det kom til å gå.
Misforstå meg rett. Jeg håper ikke det virker som om jeg ikke likte boka. Det gjorde jeg! Jeg hadde bare noen småting som irriterte meg. Det kan ofte virke som om det er flere dårlige enn gode ting i anmeldelser. Det er fordi det er mye lettere å få fram det man ikke liker, enn det man liker. Skjønner du hva jeg mener?
Coveret liker jeg veldig godt. Det er helt enkelt og fint. Jeg liker det når coveret er sparsommelig. For min det trenger det ikke å være veldig mye som skjer på coveret.
Før jeg glemmer det, Pittacus Lore er et pseudonym. Hvem det egentlig er som har skrevet boka, vet jeg ikke. I boka er Pittacus Lore sjefen blandt de "gamle"; de som bestemte på Lorien. Jeg vet ikke helt hvorfor forfatteren har valgt å gjøre det slik. Vet du hvem det er som er bake pseudonymet?
Jeg likte boka, men jeg det var noen ting som irriterte meg litt. Hvis du liker lett action, er dette boka for deg.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
PS! Jeg har hørt at det finnes en film av I am Number Four, men jeg kommer ikke til å se den. Alle sier at den er veldig dårlig. (I hvert fall de som også har lest boka.)
Sist sett
