Bokelskere.no

Isabelles søster er død. Nå er Isabelle eier av en tunfiskfabrikk i Mazatlán i Mexico. Da hun ankommer fra California, er hun ikke forberedt på at det også følger med en skadeskutt jente. En jente som ikke snakker, og som trives best i vann - naken. Isabelle bretter opp ermene, gir jenta navn, Karen, og begynner så på prosessen å lære Karen å snakke, og å oppføre seg menneskelig. For Karen forstå dyr bedre enn mennesker, og hennes beste venner er tunfiskene. Hva skjer med Karen når hun etterhvert skal føre arven videre? Klarer hun å forholde seg til andre mennesker på en tilnærmet normal måte?
Karen er bokas fortellerstemme, og hun ser på verden på en helt ny måte. Gripende, morsom og melankolsk, men litt for sær til å kommer lenger oppover på skalaen.

en anderledes bok- mye å tenke på vet ikke helt hva jeg skal si , mange "spennende setninger og passasjer" Et spesielt godt sitat s 135 "..og det de ikke var kritiske til, var de misunnelige på".

Nokre bøker er so gode at du plutseleg skjønar kvifor du les bøker. Dei berre gir deg den kjensla av at dette er heilt fantastisk bra - utan at du eigentleg kan setje ord på kvifor. Historia om du ser den sakleg utanfrå er ikkje fantastisk, og eigentleg skulle du tru at dette ikkje var ei bok for deg
Jenta som dykket til jordens indre er i denne kategorien. Karen vert arva saman med ein tunfiskfabrikk i meksiko og vi får fylje Karen sin veg gjennom livet. Karen er i tillegg autistisk og manglar ein del mellommenneskelege trekk som vi verdsett ganske høgt i samfunnet. Handhelse til dømes. Eller bruken av metaforar. Koble på ein lettare konkurrsramma tunfiskfabrikk som denne autistiske, sosialt vanskelegstillte personen so blir det ganske mange festlege situasjonar.

Alikevel er dette ikkje ei bok til å flire av. Det er synet Karen har på verda som er fasinerande og spanande. Vi får verkeleg ta del i hennar verd, korleis ho oppfattar den, seg sjølv og alle andre (som vel strengt teke lev i ei anna verd). Det er utruleg fasinerande og få sjå korleis ho oppfattar ting som vi finn heilt daglegdags som merkeleg og utruleg og gjer at eg som lesar tenkjer nytt om heilt vanlege ting.

Karen lev i noet, og har ingen fantasi og ser ikkje noko poeng med å gå å tenkje på det som skal skje. Difor brukar ho alle sansar til å oppfatte kva som skjer her og no - litt mindfullness på ein enkel og artig måte eigentleg.

Språket er rivande godt , med snert og humor (om enn ufrivillig....?) og gir eit driv i lesinga. I tillegg er oversettinga god, og kombinasjonen god forfattar og god oversettar er jo som regel ein vinnar.

vakker bok om det å være litt annerledes. fengslende, og herlig å lese, ike noe utenomsnakk. usentimental og litt "brutal" .anbefales