Bokelskere.no

Jeg er enig med det en leser skriver. Liten skrift og syv hundre sider. En bok som startet litt famlende, men tok seg kraftig opp, og handlingen blir sittende i hodet mitt ganske lenge. Tror jeg.

For en bok! Jeg satt med tårer i øynene de siste hundre sidene. Den starter riktignok litt tregt og klissete synes jeg. Imidlertid ser jeg jo at forfatteren har hatt en plan, for ved å gjøre leseren godt kjent med et ganske stort persongalleri og deres forhistorie sammen er det som om jeg periodevis ER Andras Levi. Boken er også enkelte steder vanskelig å lese på grunn av det smertefulle helvete personene gjennomlever.

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken for et par uker siden. Jeg lurer på hvordan jeg kan ha gått nesten glipp av den!

Ååååååh...., denne tok meg helt og fullt. Orringer skrev seg under huden min; det var som å være tilstede i handlingen, noe som må krediteres forfatterens store evne til å formidle stemninger og følelser. Historien er dramatisk og det bygger seg opp bit for bit. Fikk intens lyst til å gripe inn i handlingen - i ettertid vet man jo mye som ingen visste før eller under 2.verdenskrig. Jeg ble sittende og tenke på alt som er så lett å ta for gitt i vår del av den priviligerte verden. Sånn har det ikke alltid vært og vi har ingen garanti for at det fortsetter inn i evigheten.

Hadde visst alt for store forventninger til boka...
For jeg ble litt skuffet!
Boka i seg selv lærte meg masse, historien var god. Men.... I perioder syntes jeg det var for mange ord i forhold til selve handlingen. En skjønner tidlig hvor handlingen vil hen, men det er så mye beskrivelser at innimellom datt jeg av av kjedsomhet

En utrolig sterk bok som jeg ikke glemmer.En bok som gikk meg rett til hjertet.

En fantastisk unik kjærlighetshistorie,og en sterk fortelling fra andre verdenskrig. Det er mange som sier at de er lei av og lese om jødeforfølgelsen. Personlig synes jeg at vi aldri kan bli minnet nok om det som skjedde før og under andre verdenskrig. I denne romanen blir vi kjent med ungarske jøder og forholdene i Budapest under krigen,en brutal virkelighet! Takk til forfattere som velger å ta opp igjen emne,som bidrar til at vi som aldri har opplevd krig med alle dens grusomheter kan få en forståelse av hvor viktig det er med menneskeverd og kamp for en rettferdig verden!!

Jeg liker denne boken og forfatteren veldig godt.
Jeg er ungarsk, født og oppvokst i Ungarn. Har bodd i Norge (kun) i ti år. Leste denne boken på norsk og var dypt rørt av alle de ungarske navnene og uttrykkene som var for øvrig helt riktig skrevet. Lurte ofte på om de som ikke kjenner til ungarsk historie (f.eks. hvem Horthy Miklós var) ville forstå og like boken like godt som meg. Om det er mulig å elske denne boken like mye, uten å forstå alle de søte nyansene de ungarske innslagene skaper, uten å kjenne lokasjonene hvor handlingen foregår. Jeg så foran meg gatene, parkene, Operaház, Városliget i Budapest, Arany Bika szálló og Református Nagytemplom i Debrecen. Men heldigvis ser jeg at dere har blitt like fascinert som meg, uten å kunne ungarsk.
Jeg var imponert over hvor dyktig research Orringer gjorde i mange år før hun skrev boken, som dere kan lese om det i "Takk" kapittelet.
Og så fant jeg dette intervjuet på Google som hjalp til å forstå årsaken bak den overraskende dybden av hennes engasjement til temaet. Selv om det var litt skuffende å få vite at det ikke var Klára som var forfatterens bestemor og Tamás faren eller Április moren hennes. Håper at også dere liker intervjuet!
Men uansett er boken enestående og en fantastisk leseopplevelse!
Jeg kan nesten ikke vente til å lese novellesamlingen til Julie Orringer!

Her vedlegger jeg et lite intervju (fra The Columbus Dispath) for alle dere som ville gjerne vite mer om de virkelige personene bak fortellingen:

"True story of sculptor figures in war novel

When Alfred Tibor finished reading The Invisible Bridge, a novel based on his Jewish family’s experiences in World War II-era Hungary, he had two strong reactions.“It was beautifully written,” the Far East Side resident said, “but the love story is made up.”

Told of Tibor’s reaction, his grand-niece and the book’s author, Julie Orringer, laughed. She had closely followed the major historic events of the family, but when it came to the main’s character’s love affair, she pleaded guilty as charged.

“Total fiction,” Orringer said. “That was my creation as a basis for the narrative arc of the story.”

The rest of The Invisible Bridge, though, proves that truth really can be stranger than fiction. Tibor and his brother Andrew, Orringer’s grandfather, were the inspiration for the tale. Andrew Tibor was the model for the book’s central character, Andras.Andrew, Alfred and a third brother, Tibor, were born with the surname Goldstein. Before and during World War II, they, along with many other Jews, were persecuted and imprisoned by both the Hungarian government and Nazi Germany. Tibor Goldstein died in a prison camp on Feb. 23, 1945.

After Andrew and Alfred immigrated to the United States in 1957, they changed their surnames to Tibor to honor their brother. Andrew died in 2006. Alfred became a sculptor whose works — often tributes to Holocaust victims or with themes of peace — are prominent in Columbus, including pieces at Congregation Agudas Achim, St. Charles Preparatory School and Trinity Lutheran Seminary.Orringer spent seven years researching and writing The Invisible Bridge, traveling to Columbus from her New York home to interview Alfred. She said she and her great-uncle spent hours talking on his porch.

“It would have been impossible to write the book without talking to my uncle,” Orringer said. “I feel lucky that I was close to him throughout my childhood and felt comfortable talking about this with him.”

Although Andras is the main character, Alfred’s experiences show up in several characters.

In the book, Andras’ friend Mendel is an aspiring athlete whose dreams of competing in the 1936 Olympics were thwarted when Jews were barred from the games. In real life, Alfred was a gymnast who wasn’t allowed to compete.

Also like Alfred, Andras’ brother Matyas is one of very few survivors of a Siberian prison camp.

In the book’s acknowledgments, Orringer notes the contributions of Alfred, 91, and her grandfather.

Jeg håper at dere var like interessert i å vite litt av Julie Orringers kilder som jeg var da jeg leste boken. Dette intervjuet var veldig morsomt å lese og noen flere brikker falt på plass.

For øvrig synes jeg at forfatteren gjorde en ikke så liten feil når hun ikke sier rett ut at året var 1956 for familiens avreise til USA. Mange lesere får inntrykk av at de hadde reist rett etter krigen. Men det hadde vært lite mulig med de midlene de hadde og de aller fleste ville jo avvente og se hva som skjer i hjemlandet etter krigen.
Mellom de to siste kapitlene hopper vi 11 år framover i tid (fra 1945 til 1956), og jeg savner i starten av 42.kapittel at leserne blir orientert om det. Det nevnes kun i en liten setning midt på side 705 at det har gått 11 år. Og man kan jo skjønne at barna Tamás og Április har blitt skolebarn i mellomtiden.
De som kjenner ungarsk historie, de skjønner jo at i det siste (42.) kapittelet snakker vi om revolusjon i oktober 1956 og det er faktisk veldig riktig beskrevet, inkl. Szabad Europa rádió og politiske hendelser hvordan revolusjonen ble mislykket. Og det er nærmest allmennkjent at mange hundretusener ungarske mennesker måtte forlate landet rett etter at revolusjonen ble slått ned. Ikke bare jøder, men de som på en eller annen måte var involvert. I alle vestlige land finnes ungarske flyktninger (og etterkommere) fra 1956. Også i Norge kom noen tusen....

Jeg er en person som gråter lett av film, men sjeldent av bøker. Det er ikke det at jeg ikke blir rørt, men jeg trenger ofte "levende" mennesker og ikke minst musikk for at tårene skal komme. Denne boken var et av de få unntakene. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Jeg ser noen har har skrevet at den ble for dryg, men etter min smak var det nødvendig for at man virkelig skulle bli kjent med, og bli glad i både personene og stedene som ble beskrevet. Det var også en liten bonus at jeg begynte å lese denne boken da jeg var på ferie i Paris :)

Jeg husker jeg satt med boken i hendene lenge etter jeg hadde lest de siste ordene og jeg brukte flere dager på å fordøye den.

Kjøpte den imidlertid til svigermor som julegave og hun er ikke av samme oppfatning som meg, og sliter med å blir ferdig :P

Definitivt den beste boken lest i 2012, delt førsteplass med Shantaram.

En mektig bok som har alt.
Vanskelig å legge fra seg.

En fantastisk og tankevekkende bok. Den må leses.