Bokelskere.no

Denne boken hadde et voksent språk, var velskrevet og godt gjennomtenkt. Hun hadde så mye hat i seg og formulerte der ned på et papir.

Hvordan kan man gi en bok som dette et terningkast...? Jeg hørte denne boken på lydbok. Jeg anbefaler denne videre. Det er en utrolig sterk, opplysende, gripende bok som tar oss med inn i Natascha Kampusch mareritt. Hun deler stort og har mange åpne refleksjoner rundt hva hun har opplevd. Utrolig interessant å lese hva hun har å fortelle. Utrolig sterk dame med en gripende historie.

I starten kjentes det ut som en nokså vanlig form for "dagbok", men jeg ble etter hvert oppmerksom på den triste familiesituasjonen hennes, personen Natascha og hvilke verdier hun selv sto for. Det virker som om hun, lik meg, ikke fikk nok kjærlighet i oppveksten. Selv om hun ikke hadde mye til rustning og var nokså fortvilet av seg like før hun ble kidnappet var moren en sentral person for Natascha. Det er lett å fatte, for en får vite at morens vilje til å ta seg frem i livet og hennes evne til å legge lokk på følelser hjalp Natascha på flere måter i årene som kom. Mens jeg leste boka klarte jeg bare å se hva Natascha gjennomgikk fra utsiden. Jeg fikk på ingen som helst måte kontakt med henne på det følelsesmessige plan... Det tror jeg kommer av at jeg selv aldri har blitt utsatt for slike grusomheter.

På en bisarr måte er jeg noe sjalu siden hun har erfaringer jeg enda ikke har opplevd. Dessuten misunner jeg henne det sterke overlevelsesinstinktet. Jeg vet med sikkerhet at jeg hadde aldri overlevd noe slikt. Jeg hadde mest sannsynlig tatt livet av meg etter få dager. Det fordi, når jeg tenker etter, er jeg en person med lavt selvbilde og lite iboende viljestyrke. I en slik situasjon hadde jeg nok ønsket døden velkommen, og det raskt! Bare det å lese om det konstante lydnivået rundt henne og at hun så og si alltid befant seg i stummende mørke gjorde meg bevisst på at jeg ikke hadde levd stort lenge ved samme type behandling. Styrken hennes kan ikke måles med ord. Motet hennes taler for seg selv.

Hun mistet ikke grepet om fornuften. Akkurat det hadde jeg gjort på flekken, vil jeg tro.Jeg hadde nok blitt gal som bare det. Siden jeg fra før av er nevrotisk av meg kan jeg se for meg at i en slik situasjon ville nok vrangforestillinger tatt over for virkeligheten - i alle fall i mitt tilfelle. Kort sagt hadde jeg nok gått frivillig inn for å dø - istedenfor å holde ut de horrible dagene i fangenskap. Isolasjonen hadde nok blitt et mareritt - selv for meg som trives i eget selskap.

At hun i det hele tatt beholdt intelligensen og en stor dose selvinnsikt, er imponerende! Refleksjonene hennes er interessante, og det at hun nevner at samfunnet er rask med å gjøre en til offer stemmer overens med virkeligheten. Det er godt gjort av henne å presentere egne holdninger som bør revurderes. Deriblant at det ble sagt at Natascha led av Stockholm-syndrom, og ikke hadde noen som helst rett til å føle med kidnapperen. Hvem kan få følelser for en slik grusom mann, spør samfunnet. Vel, samfunnet har lett for å plassere oss under to spesifikke båser; ond/god. Det samfunnet ikke vil innrømme er at det finnes verken gode eller onde mennesker. Alle er en slags blanding, og det er bestandig en eller flere grunner til at noen begår slike grusomme handlinger. Det kom frem senere at kidnapperen var psykisk syk og trolig led av både anoreksia, tvangslidelse (med fokus på hygiene - han var ekstremt redd for bakterier) og som om det ikke var nok; paranoia.

Det at en er psykisk syk kan selvsagt ikke rettferdiggjøre slike grusomheter, men ved å få vite slik type bakgrunnsmateriale, er det lettere å se mannen bak de onde handlingene. I alt er vi alle mennesker, som fortjener å bli møtt med respekt, selv om det kan vise seg at en har med en drapsmann å gjøre.

Boka er enkelt skevet, overraskende nøytral, med hovedfokus på de faktiske hendelser. Det slår meg gang på gang hvilken styrke dette barnet har hatt i tiden som fange. I sin enkelthet er boka sterk lesning.

En virkelig god bok som anbefales. Jeg trodde jeg kjente saken fra media, men det gjorde jeg tydeligvis ikke. Natasha gir her sin egen historie, og den er som så mange andre en helt annen enn den som er fremstilt i media. Boka forteller både om bakgrunnen, forholdet til foreldrene før og etter skilsmissen, kidnappingen og tiden under fangenskap med vold og psykisk terror og til slutt flukten. Jeg har full respekt for at Natasha ikke ønsker å gi de mest intime detaljene om tiden i fangenskap, da hennes liv ble blåst opp i media med både sanne og falske påstander. Vitner om en veldig oppegående og sterk ung dame både under og etter det hun hadde gjennomgått...

3096 dager er en sterk bok som gir saken et annet ansikt. Selv fulgte jeg saken i media, og visste egentlig ikke helt hva jeg mente eller trodde på. Ingen tvil om at Natascha har en sterk psyke og er tøffere enn de fleste av oss. Historien er grotesk, kidnapperen er syk og Natascha forklarer på utrolig måte hvordan det er å kjempe når man virkelig tror alt håp er ute. Dessuten gir hun en fantastisk beskrivelse av en delt barndom. Jeg har også et nytt syn på Stockholm syndromet. Sterkt og rørende.

Herregud, har aldri lest en bok som la meg har samme følelser hun hadde fått tidligere...

Fint å få lese fra Natascha Kampusch sitt eget ståsted. Syns boken er brutal i all sin enkelhet, mest fordi det som skjedde, skjedde.

Da Natascha Kampusch ble kidnappet i 1998 hadde Østerrike gått gjennom en lang periode med hyppige kidnappinger, voldtekter og til og med drap på barn. Situasjonen var så alvorlig at barna på skolen fikk opplæring i hvordan man skulle unngå å bli kidnappet. Kampusch var allikevel livredd for at hun skulle bli neste, da hun selv hadde fulgt nøye med på nyhetene på TV. En dag skjer det. Hun blir dratt inn i en hvit varebil på vei til skolen alene for første gang. Hun hadde konsekvent gått forbi han istedet for å gå over på den andre siden av veien fordi hun var redd for han, for å bevise at hun var modig og voksen. I boken får vi lese om hennes barndom som ikke var den letteste, med et smuldrene familieliv, en alkoholisert far og en følelseskald, distansert og stresset mor. Hun ble ofte slått og fikk hver dag høre om hvor udugelig hun var. Hun ble i tillegg noe psykisk misbrukt, men tenker i dag at nettopp det kan ha ført til at hun greide å rømme, holde ut dagene i undertrykkelse, men også at hun ble kidnappet. Hun hadde ingen tro på seg selv, stolte ikke på egne følelser, hverken fysiske eller psykiske, og nettopp dette gjorde henne til et lett offer. Allikevel hadde hun ofte fått høre fra sin mor at hun ikke skulle være sensitiv, det var det verste et menneske kunne være. En måtte være sterk og kald, det var slik man overlevde i denne verdenen. Hun tror dette kan ha reddet henne fra fangenskapet. I fangenskapet ble hun utsatt for mye verre psykisk misbruk, og nesten mer fysisk. Hun ble utsultet, skjelt ut og banket opp ofte. Kidnapperen gikk hele tiden inn for å svekke henne både psykisk og fysisk. Han innprentet i Kampuschs hode at hun ikke var verdt noe, og at hun burde være glad for at han fant henne – for foreldrene hennes elsket henne hvert fall ikke, mente han.

Les mer her (En prosjektblogg der målet er å lese en bok fra hvert land)

En sterk historie om ei jente som må ha en utrolig sterk psyke!
Boken gir mye i tillegg til selve historien hennes, bl.a. hva det gjør med en person å bli utsatt for sult og isolasjon over så lang tid. Hun gir også gode beskrivelser av hvordan man kan ende opp med stockholm syndromet i en slik situasjon. En diagnose hun forresten er sterk motstander av.
Jeg ga boken en 5er, men tror kanskje den ville fått en 6er hvis jeg hadde lest den selv istedenfor å høre den som lydbok.

Jeg savner likevel litt mer følelser, men har full forståelse for at dette var og sikkert er hennes måte å komme igjennom tingene på. At hun er så sterk at hun klarer å skrive en bok og fortelle hele verden om sine år som kidnappet er helt utrolig!