Henriksen kan jo skrive, men dette er noe av det dårligste jeg har lest av ham. Venstrehåndsarbeid. Boka er full av så gjennomførte stereotyper fra den amerikanske landsbygda at man bare blir lei, trett, deprimert av å lese den.Hva med en kreativ twist? Bare en eneste klisjefri digresjon, vær så snill? At dette er samme forfatter som har skrevet (tidvise) gullkorn som "snø vil falle over snø som har fallt" gir meg inntrykk av at en redaktør burde holde forfatteren bedre i ørene enn gjort her.
Adam, Håkon, Fats og Einar har kjent hverandre helt siden de gikk på barneskolen. Nå har de blitt 40 år og har bestemt seg for å fullbyrde en gammel drøm; en reise rundt i Amerika. Einar trekker seg i siste liten, men de andre reiser av gårde.
Vel fremme kjøper de en gammel pickup og setter av sted. Målet er Golden Gate-brua i San Francisco. Alle tre har forlatt sine noe miserable liv i Norge, men opplever at det ikke er mulig å flykte fra fortiden.
Under veis møter de mange - skumle typer, rasistiske politifolk, paranoide som er vel lette på avtrekkeren, voldelige etc. Amerika blir ikke helt slik de har tenkt.
Dypest sett er dette en historie om vennskap, savnet av kjærlighet, funderinger over livet og det de har oppnådd så langt i livet - eller aller mest om det de ikke har klart å oppnå. Levi Henriksen har igjen levert en flott roman!