Bokelskere.no

Fantastisk!
Helt utrolig fantastisk!
Jonathan Frantzen er en fabelaktig forfatter, han skildrer menneskelige relasjoner som en gud, nesten litt John Irving-ish i stilen.
En skrivestil jeg elsker. John Irving var i mange år min yndlingsforfatter, og står fremdeles høyt hos meg, men han har ikke kommet med noen ny bok på ei stund.
Jeg har nå fått meg en ny yndlingsforfatter.

Gamle dagers romankunst klart innrettet på det 21. århundre.

Det gjelder både rollebesetningen og tematisk bredde. På ett nivå dreier romanen seg om en dysfunksjonell hvit middelklassefamilie med høyt utviklede overlevelsesevner, og på et annet nivå tar forfatteren for seg et politisk og miljømessig krysningspunkt for amerikanere. Det er koblinger til Balzacs moralhistorier (Eugenie Grandet) og Trollopes fascinasjon for betydningen av penger i Barchester-serien. Romanens fokus på fugler og fuglereservater bør sees på som en metafor for den globale miljøkrisen, men viser også Franzens egen interesse for fugler og fugletitting. Men glem ikke; denne boka inneholder to fine historier om kjærlighetens vilkår i dag. (Lest 2011).

Frihet??

- eller kanskje tvert imot?

Har fullført boka for andre gong, dvs enkelte korte parti har vor skumleste, medan andre deler har eg lese meir grundig – og heretter skal den få stå pent til pynt i bokhylla.(Er nok dessverre ikkje så positiv som mange andre)

Boka er sær, svært sær etter mi meining. Ja, ikkje akkurat når det gjeld tema: «Den dysfunksjonelle familien" som prøver å tilpasse seg det som blir forventa av dei - samtidig som ein del av dei tek lite omsyn til menneska rundt seg.
Dei viktigaste personane er: Patty, eldste jente i ein familie som ikkje veit å verdsette henne, sjenerte Walter som ho giftar seg med og borna deira - Jessica og Joey. Joey forelskar seg i nabojenta Connie...og flyttar like godt over til hennar familie som svært ung. Lite populært, for å seie det mildt.I tillegg spelar vennen og rundbrennaren Richard ei viktig rolle.

Det er lite normalt i boka (sett med mine auge), hverken når det gjeld familieforhold i dei ulike familiane vi møter, eller i komposisjon. Synsvinkelen skiftar både hit og dit, og enkelte innspel i teksten verkar til tider noko innfallsprega!
Og så asurparulaen, då – fuglen som får enormt med merksemd gjennom store deler av boka, kva med den?

Det positive er etter mi meining:
Franzen er ein kløppar i å skildre forhold mellom menneske, kvardagslege situasjonar tek han på kornet. Nokre sekvensar er fornøyelege å lese, og han greier på finurleg vis å skildre det nedrige, eller smålige i den menneskelege naturen. Språkleg - mellom det beste, kanskje?

Bortsett frå det så håper eg verkeleg at dette ikkje er eit korrekt bilde av den amerikanske familien, sidan alle familiane vi møter har problem med å forholde seg til kvarandre, at dei derimot gjer alt dei kan for å unngå barn/ foreldre.

Eg gav i si tid kar 4, og den skal få stå, trur eg..

Superlativer blir unødvendige, denne boka er nå på min topp-3-liste ever! Til og med bedre enn Korrigeringer!

Stor roman på flere måter!
Mange detaljer og godt språk gjør karakterene levende og dramaet visuelt.
Anbefales på det varmeste til deg som liker bøker med mange lag!

Viljen til å lese boka førte til at jeg ikke ga opp før etter 300 sider. Men selv etter å ha kommet så langt ga ikke boken meg noe igjen for strevet! Det beste med den var at når jeg endelig la den i fra meg gikk jeg over til å lese Per Pettersons Jeg nekter, som er helt eksepsjonelt god!

Veldig lang og omstendelig. Kjedelig å lese de lange beskrivelsene av den selvopptatte og selvmedlidende Patty, og Walters vekselsvise omtanke for og irritasjon over henne. De ulike handlingstrådene og miljøene symboliserer ulike problemstillinger og formidler ulike budskap, uten at jeg forstår eller lar meg berøre av det i særlig grad.

Franzen er en god forfatter og boken er svært leseverdig, men ikke så gjennomført god som Korrigeringer.

I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.

I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...

Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...

Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!

For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.

For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!

Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!

Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.

Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsforfatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!