Bokelskere.no

Akk, så dystert.

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!

Godt skrevet, godt skildret, som om å ta en titt inn i en annens sinn... Det er ikke mange som klarer å gi deg følelsen av å ha hoppet inn i en annens hode for en stund, men hun ga meg denne opplevelsen. Interessant, mange vanskelige tanker, men jeg syns den tok en god vending på slutten... Og det at det ikke ble overforklart i slutten var et pluss for meg. Den fikk fem, og den fortjener det, etter min smak da.

De fleste andre har skrevet en god omtale om hva boken handler om, så jeg nøyer meg med min egen respons på den. Dager i stillhetens histore fungerer forsåvidt i den beskriver hva som skjer når folk mister evnen til å snakke. Det åpner for en rekke muligheter til å skjule hemmeligheter som kunne fått dramatisk innvirkning på livet og blitt utnyttet i en bok med i utgangspunktet spennende problemstilling. Desverre reflekterer bokens stil i alt for stor bokens tittel, og selv om det er vakkert og vemodig skrevet, takker jeg skaperen (Merethe Lindstrøm) for at hun nøyde seg med å skrive 2019 sider. Bokens spenningskurver og turning points var for svake, og tematikken ikke sterk nok til at jeg kan gi boken en for sterk anbefaling. På en måte syns jeg boken faller i samme grøft som Julian Barnes' Sense of an Ending. Her loves mye, men lite blir sagt.

Da denne boka fikk Nordisk Råds litteraturpris, tok salget av. Også jeg leste Lindstrøm for første gang nå. Boka handler om fortielse. Det er en stillferdig bok. Langsom. Det liker jeg egentlig. Men jeg blir ikke grepet, jeg ler ikke og gråter ikke. Samtidig er det noe besnærende i det hverdagslige, noe jeg kan kjenne igjen. Det er bra. Jeg liker de borende bøkene, likevel ble det litt stillestående. Og jeg forstod ikke slutten. Historien om sønnen som den kvinnelige hovedpersonen adopterte bort, er sterk, den sterkeste i boka. Hvordan hun behandlet ham. Grøss. Men den forsvinner litt for meg – har den noe med slutten å gjøre? Den handler jo om den jødiske mannens slektninger.

Helt grei bok. Men Nordisk Råds litteraturpris? Hm.