Bokelskere.no

Jarle er på den ene siden dypt konservativ og på den andre -en raddis. Begge deler lever atskilt i han. Seksualitet vs ånd. Han møter seg selv og sin egen seksualitet i døra. Anerkjenner ikke sin ungdoms dårskap, selvrettferdighet, påståelighet og seksualitet. Eller? Om å miste seg selv på veien, konfrontere sine innerste fordommer.

Liker Tore Renberg og setter stor pris på Jarle Klepp. Ble derfor særdeles skuffet over denne boken. Endimensjonale karakterer, flat dialog, daff handling og slapp språkbruk. Utrolig at en forfatter som kan levere et mesterstykke som Kompani Orheim står bak denne kjedsommeligheten. Men det er vel samme dynamikk som når samme hjerne kan klekke ut både She's Leaving Home og Silly Love Songs. Har heldigvis hørt godord om "Dette er mine gamle dager" og ser frem til å lese den.

I denne fjerde boka om Jarle Klepp har Jarle blitt 35 år og arbeider som journalistvikar i Stavanger Aftenblad. En sommerkveld i 2007 skal hans ungdoms store helter, bandet The Smiths, spille konsert på Øyafestivalen. Bandet som ble oppløst en gang på 80-tallet ... Jarle har klarert med avisledelsen at han skal skrive konsertanmeldelsen. Og FOR en anmeldelse han skal skrive! Det skal bli en anmeldelse som blir lagt merke til både i inn- og utland!

Jarle befinner seg i konsertområdet og det er bare minutter om å gjøre før bandet begynner å spille. Så skjer det ... han ser noe han aldri burde ha sett, og etter dette går ingenting som planlagt. Det store spørsmålet er hvem denne Pixley Mapogo egentlig er.

Handlingen er fortettet og skjer i løpet av et døgn. Vi møter bl.a. igjen Jarles kompis Helge Ombo, som i mellomtiden er blitt en desillusjonert fyllik. Jarle er på sin side fremdeles en stor guttunge som aldri riktig har blitt voksen. Det er bøttevis med humor i boka, og som ihuga Jarle Klepp-fan må jeg medgi at jeg elsket boka! Men dette kan da ikke være den siste? Det MÅ komme flere bøker!