Bokelskere.no

Da jeg leste denne på førsteåret hadde jeg mye forståelse for verket, men ikke så mye mer. Nå i ettertid har jeg lest Inferno på nytt, enda en gang Sigmund Skards utgave, og denne gangen ble jeg rett og slett fengslet og hadde vanskelig for å slippe taket. Utrolig suggerende lesning (iallfall når språket faller en mer intuitivt enn sist) takket være rytmen og en bilderikdom som kanskje mangler sidestykke i litteraturen. Det hjelper selvsagt ikke på nattesøvnen hvor skremmende disse bildene er, som man dras med av fra den ene redselen til den andre. Man skjønner hvor Hieronymus Bosch og de karene kommer fra. Og nå skjønner jeg også, likesom med kroppen og takknemlighet, hva man også av mer oppbyggelige ting kan hente ut av verket, ut av symbolikken, språket og den skjærsilden det er å lese noe som er så fortæranes flott.

Er glad for endelig å vite hva dette egentlig er for noe

Fantastisk! Symbolikken er overveldende. 33 sanger per del for å illustrere den hellige treenighet, men med prologen får man det hellige tallet 100. I tillegg er Dantes egen versemåte som heter Terza rima, fundert rundt tallet 3. Dette er tersetter på elleve stavelser i kjederim ala bcb-cdc. Dette er umulig å få oversatt til vårt germanske språkmønster med tunge og lette stavelser, såkalt aksentuerende metrikk. Verket er skrevet i Vulgari Eloquenta, et opphøyet folkespråk, og har nydelige digresjoner og svulstige passasjer. Alle litterære storheter, og andre betydningsfulle mennesker, er plassert i enten de ni kretsene i helvete, i skjærsilden eller i paradis. Som Vergil, som også er en av Dantes veivisere, er også den guddommelige komedien like stilistisk og pedantisk som Aeneiden.