En tysk saga som følger familien Buddenbrook gjennom fire generasjoner fra 1835 til 1877. Familien er en søkkrik handelsfamilie, og det er Thomas som er hovedpersonen. Han er arvtager til firmaet, men etter den tyske revolusjonen i 1848, går det nedover med dem alle. Det er de nyrike som er på vei opp og fram, og de ansatte er ikke like lojale som før.
Synes det går tregt i starten med mange navn og deres betydning å forholde seg til, men det løser seg, og boka blir både interessant og underholdene.
Mann fikk Nobelprisen i 1929, og det ble lagt spesielt vekt på denne boken i begrunnelsen fra Svenska Akademien.
Leste boka som en del av 1001-lesesirkelen til Elida.
Når er ein på toppen? Bør ein bli lukkeleg av å nå den? Når bør ein merke at ting er i ferd med å gå ad undas? Og i kor stor grad kan ein sjølv styre unna undergangen? Slike spørsmål tumla eg med etter å ha lest igjennom denne boka.
Familien Buddenbrook har i fleire generasjonar drive handelshus i ein by som ikkje er spesifisert som Lübeck, men som er Lübeck like fullt. Mann tek lesaren med gjennom store delar av 1800-talet og gjennom livet til tre generasjonar av familien der Thomas Buddenbrook som representant for nest siste generasjon i slekta gjer det godt både i forretningar og i politikken. Men dei fleste familiemedlemmene rundt han dreg ikkje i same retning; broren er notorisk udugeleg i forretningar og dessutan ein latsabb og slyngel, søstera er forsåvidt ekskludert frå å bidra i og med at det er mannfolka som styrer, og sonen har heilt andre anlegg og interesser enn faren.
Det er eit stort persongalleri i boka, dei fleste frå det øvre sosiale lag i byen, men ein blir også litt kjend med tenarskap og anna folk. Søstera til Thomas, Tony, er den mest framtredande gjennomgangsfiguren. Ambisiøs, men også impulsiv. Ho er opptatt av stil og klasse, og kan også vere rørande naiv. I starten av forteljinga var eg viss på at denne jenta var det såpass tak i at ho ville vere ein ressurs for familiebedrifta. Når det ikkje gjekk slik, greier eg ikkje å bli samd med meg sjølv om dette berre skuldast at damer ikkje var tiltenkt nokon plass i forretningslivet på denne tida.
Uansett, boka er eit mektig portrett av ein familie, ein handelsby og ein tidsepoke. Eg las denne boka saman med kjell k sin lesesirkel, det var som vanleg moro med deling av tankar, kommentarar og observasjonar undervegs.
Mektig epos
I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.
Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.
Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.
Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.
Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.
Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!