Bokelskere.no

I går kom sønnen min innom med en bokanbefaling. Det er en ungdomsroman på snaue 140 sider og heter "Ingenting". Den er skrevet av den danske forfatteren Janne Teller, som har høstet gode kritikker for denne boka. Boka er grotesk, og når man leser får man assosiasjoner til "Fluenes Herre" av William Golding. Boka er meget velskrevet, så jeg slukte boka på få timer. Boka er orginal i sin groteskhet, men også språklig. Flere steder leker forfatteren med språket, både med ord og setninger. Liker man å lese om det groteske, så er denne absolutt verdt å lese

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i å lese, unnskyld alle bok-elskere der ute. Jeg skjønner hvis dere ikke synes denne boka er bra, men det er den. Den er urealistisk og litt grotesk, men hvis du ikke bryr deg om sånt, anbefales den sterkt. Jeg mener at denne boka er utrolig bra. Dessuten er den bare 141 sider så du mister ikke mye av livet, hvis den ikke faller i smak for deg.

xoxo
lesehest123

(PS: terningkast 6)

I en alder av tolv år skjønner Pierre Anthon meningen med livet; at det er meningsløst. Så han slutter på skolen, abdiserer sin rolle som skolens sterkeste til Ole, tilbringer dagene med å sitte på et plommetre som vokser på skoleveien, hvorfra han utbasunerer sin filosofi om hvor betydningsløst livet er.

Medelevene, inkludert hovedpersonen, Agnes, bestemmer seg for å bevise og overbevise Pierre om det motsatte. Ved å samle en haug med ting som har betydning for dem i et forlatt sagbruk og senere ta med Pierre Anthon for å se «haugen av betydning».

Det som starter som en uskyldig lek, slutter likevel snart å være en uskyldig om enn betydningsfull lek. Tingene og «betydningene» barna krever av hverandre til haugen, fremkaller først sinne, så tårer, så ondskapsfullhet. Men vil Pierre Anthon la seg imponere?

Janne Tellers «Ingenting» er en bok som er best når man vet minst mulig om den. Så jeg er glad for at jeg ikke leste mer enn sitatet på forsiden og åpningslinjene før jeg bestemte meg for å lese boka. Hadde jeg lest baksideteksten eller blitt fortalt om premisset og alderen på barna, ville jeg styrt unna den.

Boka er ikke dårlig. Premisset er interessant. Teller har en spennende stemme og tegner et gripende bilde av en gruppe barn som går av konseptene.

Men et par ting gjør at boka ikke klarer å gjøre et så sterkt inntrykk på meg som det den burde ha klart: For det første mister boka mange troverdighetspoeng på at barna er så unge.

Jeg sier ikke at tolv år gamle barn ikke er i stand til å gjøre grusomme ting, bare at jeg som leser ikke klarer å tro på at så unge barn kan eller vil ha så filosofiske holdninger til det. For det andre, blir bokas siste 40-50 sider bare latterlige. Da kastes det lille som var igjen av troverdighet ut av vinduet.

En ting skal boka likevel ha; det er interessant mens det varer.

En bok som ble bedre og bedre etter hvert som jeg leste den. Innlegg om boken på bloggen min

Dette var en grotesk og velskrevet ungdomsbok som jeg bare måtte lese ferdig fordi jeg var spent på hvordan slutten ville bli. Det ble til slutt litt vel utsvevende da disse barna gjør ting barneskoleelever ikke er i fysisk stand til å gjøre, men for all del, underholdene og svært ubehagelig.

Den dagen Pierre Anthon forlater klasserommet og erklærer at ingenting betyr noe og at det derfor ikke er noen vits i å gå på skolen, setter han i gang noe han ikke kan ane rekkevidden av.

Fra toppen av et plommetre roper han hver dag ut dekreter om livets manglende mening til skolekameratene som er på vei til skolen. De skjønner at noe må gjøres for å få Pierre Anthon ned fra treet, og bestemmer seg for å bevise at det finnes mange ting av betydning i livet. De starter en lek som går ut på at hver og en av dem skal legge den tingen som har størst betydning for dem i en haug inne på bygdas nedlagte sagbruk.

I begynnelsen er det relativt uskyldige ting som legges i haugen; yndlingsbøker, en dagbok, yndlingssandaler etc. Det finurlige ved leken er at det er den som har lagt den siste tingen i haugen som bestemmer hva nestemann må avgi. På et tidspunkt kommer det hele ut av kontroll, og leken antar uhyggelige former. Hvor langt er de villige til å gå? Og klarer de å få overbevist Pierre Anthon om at livet har en mening til slutt?

Mens jeg leste boka, ble jeg sittende å grunne på hvem som er målgruppen for boka. På en måte fremstår den som en barnebok pga. det nokså enkle og naivistiske språket. Samtidig er jeg ikke i tvil om at dette kan bli i sterkeste laget for barn. Jeg var også i tvil om jeg egentlig likte boka, herunder hva den egentlig forsøker å formidle. Kanskje er forfatterens prosjekt rett og slett å få leseren til å tenke og grunne over hva som betyr noe i livet. I såfall har hun lykkes godt!