Bokelskere.no

Denne lovtalen harsellerer med det meste i forfatterens samtid, det vil si cirka år 1500. Første del av boka tar for seg dårskapen som et menneskelig fenomen, en tøyelig egenskap som omfatter både overmot og naivitet, uvitenhet og ufornuft, men samtidig utgjør et krydder i livet og en kilde til vennskap og samhold. Her bygger den lærde Erasmus i stor grad på sin lesning av greske og romerske klassikere, men uten at det tynger teksten særlig. Den er tvert om vittig og tilgjengelig, ikke minst fordi satiren rammer fenomener som er like aktuelle i vår egen tid. Særlig skarp er han i omtalen av ulike kategorier akademikere: filologer, filosofer, medisinere, jurister og spesielt teologene. De er personer som påberoper seg visdom, men i realiteten utgjør dårer med høye pretensjoner.

I siste del av boka kaster Erasmus seg over mer grunnleggende teologiske spørsmål og kan dermed ses på som en forløper til Luthers frontalangrep på den katolske kirken i 1517. Paven, kardinalene, men også de plagsomme tiggermunkene får gjennomgå. Han gjør grundig narr av naiv helgendyrkelse og annen overtro som alkymisme. Min utgave fra 1981 er oversatt til gammelmodig riksmål, men flyter likevel lett. Oversetteren har forsynt teksten med en del nyttige opplysninger bak i boka.