Viser 1 til 5 av 5 omtaler
Lillegraven skriver godt, men det ergrer meg at hun er så omtrentlig med sine stedsangivelser. Når hun velger å være så detaljert, bør hun vite hva hun snakker om. Jakob og Dagny bor i Vingolfveien på Nordstrand. Jeg har vokst opp der, og vet at det ikke heter Ljanstrikken, men Ljabrutrikken. Ljan er ikke en stasjon på Ekebergbanen. Dette burde hun ha sjekket bedre.
«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast får ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse ei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitene.» Og det er det mye av i denne romanen. Hemmeligheter , og hva de gjør med menneskene i disse tre generasjonene. Svein som forsvinner i Santiago og hvordan de rundt han blir påvirket av dette. Romanen er som en Hardangersøm, du må finlese og passe på at du er i riktig tidsperiode, det går på kryss og tvers. Et kapittel er fra 1943, der foreldrene til Svein møtes, et kapittel er 1972, så er vi plutselig i 2002. Jeg ble veldig fanget av skjebnene og mystikken rundt alle disse personene, og hvordan alt hang sammen. Mye fortielse, stille fortvilelse, sorg. Men også varme, håp- en vei videre. «Mellom oss» er den første romanen til Lillegraven, og kom ut i 2011. Vakkert og medrivende skrevet, anbefales på det sterkeste. Og litt spesielt å lese den ferdig på morsdagen.
Mellom oss: Spennende, godt språk og interessant tema.
Nært og varmt, drivende og rørende, poetisk med nerve. Andre verdenskrig er fortsatt aktuelt for nye generasjoner.
Sist sett
