Bokelskere.no

Det er noe helt spesielt med måten Johan Harstad skriver og utforsker historier på, det er noe spesielt med karakterene hans, jeg kan ikke helt forklare hva det er, men det er noe som fanger meg og som ikke gir slipp. Osv. er en roman skrevet i form av et skuespill. Det er en bok om krig og hva krig gjør med både verden og mennesker. Det handler om det håpløse og det endeløse som krig fører med seg. Om menneskene som er ansvarlige og menneskene som etterlates, som blir igjen. Om land og folk som ødelegges. Om å leve videre etter alt det grusomme. Dialogene og monologene er skrevet på en presis og god måte, man trenger ikke mer enn ordene som sies for å oppleve hele historien. Det er en vond bok å lese, man sitter igjen med en ekkel følelse av at alt håp er ute og at det bare kommer til å fortsette, og jeg liker det, jeg liker historier som føles ekte, som ikke nødvendigvis har en lykkelig slutt. Det skal gjøre litt vondt, for verden er vond og det blir for dumt å late som noe annet.

Jeg tror kanskje den ene samtalen mellom Alan og Pascal er den som sitter mest igjen i meg.

PASCAL:
Du er fotograf, ikke sant?

ALAN:
Ja.

PASCAL:
Men likevel ... dette er et bilde du ikke kan framkalle.

ALAN:
Fordi?

PASCAL:
Fordi du mangler en vesentlig ingrediens.

ALAN:
Og det er?

PASCAL:
Forståelsen av du kunne vært meg, allerede i morgen.

ALAN:
Det tror jeg ikke.

Osv.