Bokelskere.no

Det er noe ved denne romanen som gir anstøt til fornyet viten og tro på kristendommen. Eller for å si det rett ut, jeg får en fornemmelse av at viktige historiske hendelser faktisk foregikk slik det beskrives i denne boka. Det er ingen liten antydning, og som påstand vil den vel for noen være uhyrlig.

Romanen er fra midten og utover en inspiratorisk forfriskningskilde, fordi den tar mål av seg til å rydde opp i en del av det jeg har vondt for å tro faktisk skjedde den gang for et par tusen år siden. Sannheten formes jo til alle tider først og fremst av mennesker, og mest av dem som tok seg bryet med å skrive det ned snarest etter at det skjedde. Men hvor kjappe på labben var de egentlig den gang. Hvem vil i dag feste stor lit til 100 år gammel journalistikk, tuftet på utallige ledd av muntlige overleveringer?

Tom Egelands fortelling foresvever meg å kunne være både sann og sunn. Jeg liker historien og forklaringene. Forfatteren skriver i etterordet at boka er fiksjon fra ende til annen. Greit. Jeg opplever historiens kjerne bedre og mer sannsynlig enn originalens klimaks. Det betyr imidlertid ikke at det nye testamentets hovedperson svekkes i sin unike karakter. Nei. Han var garantert klok, karismatisk, tøff, snill, empatisk, ung, glup og lynende intelligent - med et utpreget anlegg for helbredelse. Dette sammen med en uvanlig sterk og høyst uvanlig evne til innsikt i, og beherskelse av eget og andres følelsesliv - på alle plan. Den som eier den evnen må etter mitt skjønn være uslåelig, også i dag. Jeg våger den påstand at den som eier en slik egenskap med stor sannsynlighet vil være i samme posisjon som både romanens og nytestamentets hovedperson. Noen få fins kanskje, men neppe noen i dét formatet. Slike blir omtrent uten unntak gjenstand for oppmerksomhet fra folk som trenger hjelp for en eller annen lidelse. De representerer i sjel og sinn unntakene, slik vår hjemlige religions hovedskikkelse, også vandret omkring som et gedigent unntak for et par tusen år siden.

Så Egeland har kanskje truffet spikeren eksakt på hodet. Med hensikt og nobel viten?

Dette er en roman som godt kunne inspirere til et stort møte mellom religiøse forskere og psykologer - i samme rom - med mål om gjensidig enighet. Det halter som mange vil vite en god del i det faktum at det er for få Mysterier i psykologien, og altfor lite klok Psykologi i utøvelsen av religion. Alle mennesker har de samme grunnbehov, selv om kulturer er helt forskjellige.

Jeg har i mitt stille sinn tenkt at Eckhart Tolle er den som har skrevet den nye bibelen for folks innsikt i sinn og psyke. Tom Egelands roman Sirkelens Ende inspirerer og inviterer til et blikk på de mer historisk spesifikke og sentrale punkter i en hel religion. Han fjerner på sett og vis det største mysteriet, men åpner for nye sofistikerte undringer som for meg representerer en spennende psykologisk betraktning. Det var på tide.

Her får vi en historie hvor kjernen er at hovedpersonen i vår hjemlige religion var et uvanlig menneske, et utviklet og utsøkt ideal for etterslekten som heldigvis kom seg vekk fra sine fiender "just in time." Egeland har etter min mening skrevet både betydningsfullt og bevegende. En stor idé er gjennomført. Forfatteren greier å gjøre fortellingen synlig og spennende, ikke minst for den som vil pirres av hendelser fra den eksistensielle del av menneskets historie.

Den første boka i Bjørn Beltø-serien. Spenningsbok om arkologi, hemmelige artefakter, og mystiske sekter. Hva skjer om hemmeligheter blir avslørt? Finnes det hemmeligheter som avslører feil i bibelen? Står kristendommen for fall? Noen er i alle fall ivrige på å holde på hemmeligheter, mens andre lurer på hva hemmeligheten(e) er. Pageturner!

Likte du DaVinci-koden, liker du nok denne, som sannsynligvis ga Dan Brown ideen om å skrive DaVinci-koden. Denne er bedre, DaVinci-koden er et strømlinjeformet bestillingsverk. Der Tom Egeland maler med et bredt speker av farger og syr historien mesterlig sammen, sliter Dan Brown med å samle trådene i sin mer sort/hvite fortelling.

Bjørn Beltø er ein ung arkeolog som har fått i oppgåve å vere kontrollør under ei internasjonal utgraving ved Værne kloster i Østfold. Det blir gjort eit funn av eit skrin, og den engelske leiaren for utgravinga stikk av med skrinet på ureglementert vis. Beltø blir indignert over dette, og greier å skaffe skrinet tilbake og å gøyme det unna medan han prøver å finne ut av kvifor det etter kvart er så mange som er så ivrige etter å få tak i skrinet, og kvifor norske myndigheiter ikkje vil gripe inn for å sikre at skrinet blir i Norge.

Beltø er ein sympatisk helt. Sympatisk i den forstand at han har skavankar av ulikt slag og som det derfor er lett for den jevne lesar, som statistisk sett ikkje er lytefri, å identifisere seg med. Som albino stikk han seg reint fysisk ut frå mengda, og han har også vært innlagt med psykiske plager. Langt frå nokon James Bond, altså. Men ein ting har han til felles med agent 007, dei køyrer begge 2CV (sjølv om det for Bond sin del kun var i eit nødsfall og i ein enkelt film).

Eg leste på førehand at det skulle vere mange likskapar mellom denne boka og den noko meir kjende Da Vinci-koden av Dan Brown. Det var lenge uklart for meg korleis nokon kunne tenke i desse baner, sjølv om det blei tydelegare mot slutten av boka. Likevel meiner eg bøkene er så ulike at alle påstandar om at Brown skulle ha plagiert Egeland er urimelege.

Når eg ikkje trillar høgare terningkast enn 4 så er det mest fordi ting blir forklart litt for omstendeleg i boka. Egeland har ein tendens til å la Beltø spørje opp att og opp att om dei same tinga, som for liksom å vere heilt sikker på at lesaren får med seg kva han vil få fram. Beltø framstend også til tider som litt for pubertalt obsternasig etter min smak, sjølv om han som nevnt er ein sympatisk type. Men boka er likevel bra den. Eg hadde bestemt meg for å lese igjennom alle Beltø-bøkene eg ikkje har lest hittil (hadde lest berre Nostradamus Testamente frå før) i løpet av dei nærmaste månadane, og har ikkje endra meining etter å ha lest denne.

Vad ska man översätta overkill med? Det är liiite för fantastiskt för mig. En albino som kör en CV4 med rosa prickar eller vad det nu var och som ska jaga skurkar i snabba bilar. Nää jag slutade lyssna efter ett tag och bryr mig inte om att ta upp boken igen.

Det ødela nok litt for meg at eg hadde lest DaVincikoden før, og hadde lest om kontroversen mellom dei... Men eg syns egentlig at denne boka var betre enn DVK, konspirasjonsteoriane var meir truverdige, og dei menneskelige relasjonane ektare. DVK var mykje meir kommersielt retta, og det likar vi ikkje...