En livlig strøm av stemmer
En mesterlig komponert introduksjon til Elfriede Jelineks forfatterskap
Var du av dem som syntes det var feil at østerrikske Elfriede Jelinek, som du knapt hadde hørt om og i alle fall ikke lest, fikk Nobelprisen i litteratur i 2004? I så fall skal du lese denne boken, for maken til litteraturformidling og forfatterportrett skal du lete lenge etter. Og det er vanskelig å være i tvil om Jelineks unike kvaliteter etter å ha lest Elisabeth Beanca Halvorsens (f. 1979) bok om henne.
Det som først og fremst gjør Halvorsens bok unik er skrivemåten hun har valgt seg, for full av mot har den unge skribenten valgt å skrive dette introduksjonsverke som et teaterstykke, selv kaller hun det hun gjør for dramatisk sakprosa. Dramaet tilhører jo, som vi alle vet, skjønnlitteraturens område, å skrive en fagtekst som et skuespill er derfor litt av et vågestykke. Et vågestykke som Halvorsen gjennomfører med glans, og faktisk kan man si at hun med dette tilfører sakprosasjangeren noe helt nytt.
Halvorsen har skrevet et skuespill i fem akter, hun har kalt det «Døden og pikene». Stoffet i skuespillet er hentet fra ulike steder i Jelineks forfatterskap, Halvorsen siterer, omskriver og legger til, men uten at dette på noen måte ødelegger Jelineks originalarbeider. Halvorsens teknikk har mye til felles med den som regissører rundt om i verden benytter seg av når de setter opp Jelineks stykker på teater, med klar beskjed fra forfatterens side om å gjøre hva de selv vil med tekstmaterialet: Machen Sie, was Sie wollen! Og det er nettopp det Halvorsen har gjort. Hun har lekt seg med Jelineks forfatterskap på en måte som gir oss lesere ny innsikt.
Innimellom skuespillets fem akter har Halvorsen plasser mer tradisjonelle sakprosatekster som kommenterer og diskuterer ulike sider ved forfatterskapet og personen Elfriede Jelinek. Hun tar seg også tid til en kort presentasjon av sentrale østerrikske forfatterskap og det politiske livet i Østerrike før, under og etter verdenskrigene.
Da Jelinek ble tildelt Nobelprisen var det ikke bare norske lesere som reagerte med vantro. I Østerrike anså (anser) mange henne som en folkefiende, og ønsket slett ikke at hennes negative syn på nasjonen, hennes anklager om fortsatt fascisme og misogyni, skulle bli verdenskjent. Men mest av alt reagerte Jelinek selv, som med sine sosiale fobier ikke hadde noe ønske om å bli litterær superkjendis. Så dro hun heller ikke til Stockholm for å motta prisen, men sendte nordover et hektisk videoforedrag i stede.
Halvorsen gir oss i «Piker, Wien og klagesang» innsikt i forfatterskapet og også nokså mye informasjon om forfatteren selv. Et relativt sterkt fokus på personen Jelinek legitimeres gjennom at forfatteren tilhører en generasjon med kvinner som ikke ønsker å skille det private fra det politiske; hvem man er og hvordan man lever livet sitt har, enten man vil det eller ei, hevder Jelinek, stor betydning for den kunsten man lager.
«Piker, Wien og klagesang» er en strålende introduksjon til Elfriede Jelineks forfatterskap, forlaget kunne ha fulgt opp det energiske innholdet med en litt sprekere layout. Ellers er det ingen ting å utsette på denne utgivelsen.