Mesterlig og engasjerende lesning. Spennvidden i temaer plasserer Menneskemerket blant de store amerikanske romanene. Politiske begivenheter og skandaler omkring årtusenskiftet preger bakgrunnsbildet, men linjene trekkes langt tilbake i tid, gjerne på detaljnivå, som opphevelse av raseskillet i New Jersey-skolene 1947.
Kjernen i boka er likevel den amerikanske drømmen om å skape sitt eget liv, uavhengig av opprinnelse. Sånn sett er hovedpersonen, Coleman Silk, en kameleon, som omskaper seg fra fattiggutt til vellykket rektor på et college i New England inntil katastrofen inntreffer. Også enkelte bipersoner, som en franskfødt kvinnelig akademiker, prøver med mer eller mindre hell å omdefinere seg.
Ved å bruke ulike fortellerstemmer får Roth fram kompleksiteten i sin historie omtrent som i en kriminalroman. Her med gjennomgangsfiguren fra andre bøker, Nathan Zuckerman, som «jeg-stemmen» og hovedfortelleren. Handlingen er lagt til en liten collegeby 1998. Hentydningene til datidens politiske begivenheter begynner alt å bli nokså obskure - muligens med unntak av Clinton-Levinsky-affæren. Men beskrivelsen av intrigene på ærverdige Athena College gir Nabokov, Uri og andre campus-forfattere sterk konkurranse. Underveis får Roth også gitt satiriske spark til tradisjonsbundne amerikanere av islandsk, dansk og norsk herkomst. Det er åpenbart ikke alle som følger drømmen om å omskape seg.
«Alle vet» er å påkalle klisjeen og begynnelsen til banaliseringen av erfaringen, og det som er så uutholdelig, er alvoret og autoriteten som folk har når de gir stemme til klisjeen.
Det vi vet er at ingen, på en ikke-klisjeaktig måte, vet noen ting. Du kan ikke vite noe. Det du vet, vet du ikke; hensikt, motiv, konsekvenser, betydning osv.
Det er forbløffende hvor mye vi ikke vet.
Enda mer forbløffende er det som gir seg ut som viten.
Philip Roth i Menneskemerket
Dette er det mest presise uttrykket jeg har lest om noe alle praktiserer og som får så mange skjebnesvangre konsekvenser. Jeg har prøvd å ha det i bakhodet når jeg deltar i de daglige karakteriseringene av andre, men jeg faller tilbake til gamle mønstre både titt og ofte. Det er ikke det jeg vet som er problemet, men det jeg "vet" som ikke er slik.
Roth er alltid aktuell - også 15 år etter at boken første gang ble utgitt i USA. Stikkord: den tidvis drepende korrektheten innenfor akademia...