Bokelskere.no

Flott fortelling og språk, men personlig er ikke sjangeren fantasy det jeg liker best selv om det er Murakami som jeg liker godt.

Da Kafka Tamura var fire år, tok moren med seg hans seks år eldre søster, og forlot ham og faren. Elleve år senere forlater Kafka faren, og tar nattbussen til Takamatsu. Kafka elsker å lese, og har gjort grundig research før reiste. Det er på biblioteket han har følt seg mest hjemme, og i Takamatsu, finnes et privat bibliotek som er åpen for offentligheten. Stedet er akkurat som bildene viste, og Kafka blir kjent med Oshima og bibliotekets bestyrer, som er noe for seg selv. Da han en natt våkner utendørs med t-skjorten full av blod, blir det etterhvert Oshima og biblioteks-bestyreren som hjelper ham.

Nakata ble utsatt for en mystisk hendelse som skolegutt under andre verdenskrig. Han havnet i koma, og da han våknet etter flere uker, var hjernen hans tom. Nakata visste ikke hvem han var, hvor han bodde, kunne ikke lenger lese eller skrive. Hendelsen førte til at han kunne snakke med katter, og nå går han på trygd, og hjelper familier å finne deres bortkomne katter. Under jakten på katten Goma, endres det rolige livet hans totalt, og han må bevege seg ut av den trygge bydelen han kjenner ut og inn.

Mitt første møte med forfatteren, og jeg må innrømme at jeg var spent. Har hørt begge deler om ham, og regner med at det er enten eller om man liker bøkene hans eller ikke. Jeg synes det, så langt, er et godt møte, og det er en spenning i historien som driver meg framover.

Å beskrive menneskets opplevelser av skiller mellom drøm og virkelighet på en tilsynelatende konkret og enkel måte, gjør den begripelig og engasjerende gjennom alle sidene. Gjennom karakterenes mystiske handlinger og iscenesettelser vekkes det en forundring i leseren. Denne forundringen åpner opp for refleksjon over livets fenomener, og til slutt kanskje en form for lærdom. En lærdom som ikke forfatteren eksplisitt uttrykker i verket, men som enhver leser kan tolke og gi mening fra sin egen kontekst. Disse bugner det av i teksten som gjør at å lese den om igjen kan åpne opp nye veier som du ikke holdt fast ved første lesning.

Den mystiske reisen til «den andre siden/veien inn», og Kafka sitt ambivalente forhold til sin sterke tilknytning til Saeki beskriver menneskets evige begjær etter den evige kjærlighet, men som er umulig å ha i det virkelige liv. Forløsningen ligger i aksepten av at kjærligheten og roen finnes selv om den ikke er tilstede i den sansbare verden. Et tap av kjærlighet, enten det er til mennesker eller lidenskaper, betyr ikke at en har tapt den. Kjærligheten du mistet kan du vedlikeholde i minnene. Er den først opplevd vil den alltid være der, og et håp om at det kan komme tilbake (i det virkelige eller i det andre liv). Siste scene med Saeki og Kafka kommer dette tydelig frem da Saeki oppfordrer Kafka til å vende tilbake til den virkelige verden. I den virkelige verden skulle han aldri glemme henne, men minnes henne. Tolkningen her er at kjærligheten (til familie eller partner) kan bestå i minnet. Uansett hva som gjør at den du elsker ikke lenger er til stede i den virkelige sansbare verden, er kjærligheten alltid tilstede i minnene. I boken kalt «biblotek» som Saeki så fint kaller vår egen hukommelse.

Om noen fant denne boken interessant og stimulerende vil jeg anbefale Magikeren av John Fowles. Denne drar deg også inn i et fantastisk univers med mystiske og uforutsigbare hendelser. Kjærlighet, fortapelse og selvbevissthet er temaet i denne boken.

Jeg vet ikke om jeg forstod alt, eller noe i det hele tatt. Men bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen. Det var et sitat jeg noterte meg som vel forteller deler av hva som ligger bak historien. Eller kanskje det forteller om hva som traff meg i denne meget komplekse historien:
"Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen… Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet."
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jaja, så gikk jeg faktisk til det skritt å kaste en bok i en søppeldunk på flyplassen. Innser at jeg er i kraftig mindretall, men Murakami har nok beskrevet den siste menstruasjonen for denne leseren! Tenke seg til, blod fosser fra livmoren (!)etter minnet (eller var det skammen?) om heftig drømmesex og samtidig mister en hel skoleklasse bevisstheten. Jeg ser at det er mye i hans bøker som er underholdende, jeg likte praten med kattene og om japansk litteratur i denne boken, men jeg lar meg alltid irritere av hvordan han beskriver kvinner. Også blir det mange løse tråder og grunne personskildringer. At han stadig nevnes for nobelprisen er for meg en gåte. Jeg skal se Kafka på stranden på Det norske teateret (derfor jeg tok opp boka), håper de viser meg alle skattene jeg selv ikke har fått øye på.

En fantastisk roman som grep meg fra første side, klarte knapt å legge den fra meg. Stemningsfull, mystiske karakterer, katter og sjelevandring. Da jeg var ferdig, hadde jeg bare lyst til å lese den på nytt...

Surrealistisk, lettlest, spennende og hemmelighetsfull.

Jeg har oppdaget en forfatter som ga meg vibrasjoner. Kafka på stranden var den jeg begynte med. Den kom jo for mange år siden, men jeg har sett tittelen, det har vært gitt utdrag fra den til eksamensoppgaver, jeg har vært smått nysgjerrig, men tykkelsen har gjort at jeg aldri har foreslått den for våre tynn-bok-elskende lesesirkel. Så lånte jeg den, da jeg var innom biblioteket og hadde tid å slå i hjel en gang i høst.
Da jeg begynte å lese, ble jeg hekta. Her var det fantasibredde! Her var det spenstige innfall og mange slags virkeligheter! Måten han bandt disse virkelighetene sammen, var også fascinerende å se. Mest som en bekreftelse på at det er mange muligheter for å bruke romanen til andre ting enn å gå tett på virkeligheten, som man gjør nå. «Virkeligheten». I tillegg trekker han inn smått og stort fra både høy og lav vestlig kultur. Hva han gjør med den japanske kulturen er vanskeligere for meg å se, men jeg antar at han blander høy og lav her også. Både Johnny Walker og Colonel Sanders (som grunnla matkjeden Kentucky Fried Chicken, det visste jeg ikke) er med. Som slemminger, i alle fall er Johnny slem. Jeg synes dette er moro, men han trekker inn veldig mye fra vestlige filosofer også, som kanskje blir en liten smule påtatt og/eller lettvint, men personlig synes jeg det er mest moro. Men jeg leste et sted, da jeg googla boka, at en av kritikerne kalte dette noe forferdelig tull. Jeg skal lete litt mer etter anmeldelser, men det er så vanskelig å finne sånt nå som alt er bak betalingsmurer. Det som er viktig for meg, er at Murakami har åpnet noen muligheter for meg, at denne veien inn i et fiktivt univers er en mulighet.

Kan man bli hekta på Murakami?

Pretensiøs drittlitteratur. Murakami elsker å namedroppe filosofer og komponister, noe som gjør dialogene (og forsåvidt monologene) i boka ekstremt pretensiøse og fryktelig lite realistiske. Noe annet som irriterer meg med Murakami er hans sykelige interesse for mensen, sæd, blod, eggceller etc. Jeg er møkklei av at det ikke går an å lese en Murakami-bok uten å måtte dra øynene gjennom et hav av groteske detaljer om blod, sperm, mensen etc.

Dette er med andre ord et litterært makkverk som forfatter mest sannsynlig bare gå ut for å vise hvor mange komponister og filosofer han kjenner til, og sikkert også for å få utløp for sine syke seksuelle fantasier.