Bokelskere.no

Rita og Alfred Allmer bor idyllisk til ved fjorden. Sønnen, Eyolf, er ni år, men kan ikke leke som andre barn. Som liten ramlet han ned av et bord, mens foreldrene hadde en hyrdestund. Etter ulykken, ble han delvis lam, og humper rundt på en krykke. Alfred tok hendelsen svært tungt, og fjerner seg mer og mer fra Rita.
Allerede mot slutten av første akt, tar det av, og boken ligger godt an til å bli en av mine Ibsen-favoritter.

Styrken ved Ibsens skuespill er at de kan leses og forstås på mer enn én måte. For min del opplever jeg Lille Eyolf som en casestudie i sorgreaksjoner etter nylig å ha lest Didions De magiske tankers år. Selvbebreidelsene, anklagene og den manglende evnen til å ta inn over seg at sønnen faktisk er død er til å kjenne igjen fra Didions sakprosa. Foreldrenes reaksjoner forsterkes ved at det her dreier seg om et enebarn som i tillegg er varig funksjonshemmet etter antatt skjødesløshet fra foreldrenes side.

Jeg så stykket i en forsiktig modernisert versjon på Nationaltheatret forleden. Pia Tjelta og Kåre Conradi var fortreffelige i hovedrollene som Eyolfs foreldre.