Bokelskere.no

Føler meg litt teit her, for jeg trodde først og fremst dette var et dataspill, som noen så hadde filmatisert, for videre å gi det ut i bokform for å melke suksessen fra spillet i det uendelige. Du vet, omtrent slik som med Jurassic Park.

Uansett, handlingen skal ligge en del tusen år frem i tid hvor en populær krydderblanding fører til en lang rekke forviklingar. Rett nok skal krydderblandingen ha en slags hallusinogen effekt, du vet, omtrent slik som med muskatnøtt.

Det er naturlig nok kamp om denne muskat-aktige krydderblandingen, ikke bare på kommunalt og nasjonalt nivå, nei her snakker vi interplanetarisk konfliktnivå. Heftige saker altså, du vet, litt slik som rockebandet We, et naturlig referansepunkt når en trekker frem hallusinogener og utenomjordiske reiser.

Boken starter med et oversiktskart, som nok må være noe av det mest uoversiktlige noengang forsøkt festet til et papir. Selv ikke når jeg var ferdig gav det særlig mening. De første kapitlene bidrar også godt til kaoset og gir pekere mot høyt konfliktnivå både i familie, kommune, stat, planet og univers. Heldigvis strammer den seg opp etter dette, og en begynner å se muligheter for å henge med i historien.

En må jo anerkjenne Herbert for høyt ambisjonsnivå, for til tross for relativt innfløkt opplegg er det en stram og lettfordøyelig historie han legger igjen. At en fjerdedel av boken også er vedlegg i form av essays og ordbok, vitner om at han legger til rette for spinoffs og ikke minst salg av store mengder merchandise.

Tenker at jeg i kveld kommer til å se ca fire sjettedeler av orginalfilmen, med innslag av litt frisbeegolf innimellom.

OBS: omtalen under er på engelsk. Jeg håper ikke det bryter med noen regler. Jeg kan nok få skrevet en norsk omtale på et eller annet tidspunkt, men akkurat nå føler jeg at jeg sa det jeg trengte i den engelske omtalen min på goodreads. Så her er den:

I gave this book five stars/terningkast seks - but I was still a bit disappointed with it. (OOPS: SPOILERS AHEAD)

When I begun reading, it had everything: I was immersed instantly. The writing was superb, it had philosophy, it had shades of grey.

But throughout the book I realized this was not the revolutionary sci-fi-book I had hoped for. It was not a book that dared to confront the status quo, that dared to defy authority the way I had hoped - the way I felt it was building towards.

Paul's goal is not to fight for freedom for the Fremen - but to rule them, unquestioningly, and to secure the throne. He does not defy the authority of the Empire on Arrakis, he does not say to the fremen: I lead you now, but our goal is freedom and equality for all men. And we will all rule together. Instead he says: you are mine. He does not overturn the notion that not all humans are human.

In the beginning, I thought it would be a book like that. That we would see a fight for an Arrakis free of the Empire, free from fiefdom. A free Arrakis, with a free people. But unfortunately the book disappointed me in that regard.

The reason I still give it five stars is because it's so damn well written, and the story it tells - although a different story than I had hoped for - is grand. And in many ways, the fact that it DOESN'T tell the story I wanted it to is an advantage aswell - Paul is human, so very human, and flawed. And throughout this book you can clearly see criticism of religion, criticism of putting one person on a pedestal as a natural leader. Paul claims he wants to avoid a jihad with him as the prophet that soldiers kill those who defy, but at the same time he plays right into this to secure his own power. And the book doesn't hide it, doesn't pretend that he only acts out of goodness, doesn't pretend that he doesn't see where his actions are taking them. He might say: this is beyond me, I couldn't have stopped this - but he can, and he could. And he knows it.

This, I think, is one of the strengths of the book and one of the complexities - that you see, at the end of the book, a foreshadowing of a leader as brutal and bloody as the one they fought to overthrow. That you see a man drunk on his own power. That you, as the book closes, feels that all is NOT well. And that you almost already start fearing his reign.

Few books do this well. But this does so in both a beautiful, poignant and terrifying way. And therefore I cannot wait to read more. I just hope it continues to show that good intentions can still lead you to darkness, instead of elevating P to someone beyond good and evil.

Herbert har en vill fantasi i dette sci-fi-eposet, og jeg føler virkelig jeg kan se for meg hvordan planetene ser ut, hvordan menneskene ser ut - hverdagen som beskrives blir nærmest naturlig etter hvert.

Når det er sagt, så slet jeg meg gjennom Dune. Jeg leste, la den bort, leste la den bort, og de siste 3-400 sidene leste jeg på ren vilje. Boka går svært sakte framover, og historien mister en del moment i de kronglete beskrivelsene som gjentar seg selv alt for ofte. Jeg skjønte hvor blå-blå øynene til Fremen-folket er, og hvor hvit Crysknifen er, første gangen det ble beskrevet.

Jeg begynte rett og slett å kjede meg, og jeg ble på ingen måte forløst av slutten. Jeg synes det er greit å ha lest boka, for å kunne ha en egen mening om den, og for faktisk å si at jeg har lest et av verdens største sci-vi-verk, men det stopper egentlig der.

Ei godt konstruert fantasyverd, men denne boka blei altfor tørr for meg.