Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Kan ikkje gje anna enn terningkast 6 til denne boka. Samtidig er det ein prestasjon å lese seg gjennom ho. Eg trur kanskje Forbrytelse og straff traff meg djupare, men eg veit ikkje før det har gått meir tid. Som motvekt mot alle reality-program og alskens krim er dette å skyte spurv med atombombe, kanskje sprenger du deg sjølv samstundes, eller du døyr årevis seinare av etterskadene. Med du meinar eg den du trudde du var.
Dette er en tung bok. Jeg ser den enkelte steder er omtalt som en kriminalroman. Det er den jo for så vidt, men mordmysteriet er absolutt ikke hovedpoenget i denne romanen. Dette er filosofi og teologi innkapslet i menneskelig tragedie.
Jeg leste "Idioten" før jul, og jeg må ærlig innrømme at "Brødrene Karamasov" er VELDIG mye bedre enn "Idioten". Nå tror jeg "Forbrytelse og straff" også skal leses, men jeg er ikke helt klar for den erobringen enda. Man blir nesten litt sliten av slike mursteiner som "Brødrene Karamasov". Men den er verdt det!
I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.
Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:
«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»
Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse. Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.
Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.
Slik beskrives boken på NRK.no:
«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»
Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.
Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:
Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie
I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:
«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»
Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.
Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:
«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»
Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:
«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»
Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.
Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.
Link til et innlegg om:
Andre farger (Other Colors) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer
Sist sett
