Denne må du lese. Det er en utrolig sterk bok som veksler mellom å fortelle om de ulike kvinnene og deres skjebner. En får lese om både glade og triste dager, om sjøen som tar liv og barn som må sendes vekk fordi man ikke har mat til dem. Og om overgrep og hva det gjør med et barn. Dette er en slik bok som sitter igjen hos deg og som du tenker på lenge etter du er ferdig med å lese.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:
Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk

Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:

«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»

Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Tre generasjoner kvinner. Interessant og god bok.

Dette er den største og beste boka jeg har lest av Herbjørg Wassmo.

Det er bare en ting å si om denne romanen: Fantastisk! Bør leses av alle! Dette er stor litteratur.

Flott bok! Den var på nesten 500 sider men likevel var det trist da den var slutt, den kunne fint være enda mye lengre. Sterk bok som fikk meg til å tenke litt over hvor godt vi har det i dag. Flott skrevet, virkelig en bok jeg vil anbefale alle som er glad i Wassmo, eller som vil vite litt om hvordan det var å leve i "gamle dager"!

les mer her.

En utrolig sterk bok. Trist, selv om humoren også var sterkt tilstede. Ærlig, brutalt, jordnært, som det nordnorske er. Følte jeg også leste om mine forfedre som er fra området der i nord, Lødingen, Tysfjorden, Kvæfjord.
Den berørte meg tidvis så sterkt at jeg følte på en sterk tristhet, var på nippen til å gråte flere ganger.
Gir den 5, men den bikker mellom fem og seks.

Skriver blogginnlegg senere.

For en bok!

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70.

or å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden.

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Link til blogginnlegget på boka, hvor jeg bl.a. har tatt med bildet av altertavla i Lofotkatedralen.