Andre gang jeg leser denne boka, Ulvetid. Noen år siden jeg leste den første gang. Grunnen til at jeg har lest Ulvetid på nytt er det tredje og siste bind i trilogien om Thomas Cromwell, Speilet og lyset. Den har jeg nemlig IKKE lest så derfor leser jeg nå, i år, om igjen de to første bindene i romantrilogien om Tudor-kongen Henrik 8 og Thomas Cromwell. Så… er jeg klar som et egg for, Speilet og lyset.

Og for et herlig gjensyn dette er! Jeg koser meg glugg. Selv om jeg husker mye, ikke alt, er andre gangs lesing bare en fest! Uansett, de fleste av oss vet jo hvordan det går, historien er velkjent stoff for alle med litt skolegang, for alle med noenlunde kunnskaper om historie og med litt vett i skallen, men det er ikke poenget! Greia her er Hillary Mantels tilnærming og presentasjon, hennes geniale skrivekunst og mesterlige hånd om genren, dokumentarromanen! Suverent, rett og slett.

It’s a must read!

Spørsmål til dere som har lest Hilary Mantels bøker om Tudortiden. På et vis tror jeg de er midt i øyet for meg; historieinteressert og liker en bredt anlagt fortelling. Men med årene orker jeg mindre og mindre av brutaliteten, alle henrettelsene. Jeg vet at Mantel har fått knall gode kritikker. Hva synes dere, er det noe for meg, eller skal jeg holde meg unna?
Min datter sier for eksempel at jeg skal holde meg unna Game of Thrones av samme grunner.

Jeg har brukt fjorten dager på å lese den historiske romanen Ulvetid av Hillary Mantel. Lang tid tatt i betraktning av at jeg kjøpte og leste den like etter at den ble utgitt på norsk i 2010.

At jeg valgte å lese Ulvetid om igjen, har med å gjøre at jeg så filmatiseringen av romanen i sommer og kjøpte Falkejakt som er roman nr. 2. Første gang strevde jeg med den selv om jeg har lest en del om de historiske hendelsene den spinner rundt; Henrik VIII og Anne Boleyn. Men etter å ha sett filmatiseringen falt alt på plass. Det var som å flytte inn i historien, en utrolig fin leseopplevelse ble det denne gangen.

I Ulvetid er det Thomas Cromwell som er hovedperson og portretteres, advokat av yrke og etterhvert den nærmeste rådgiveren til Henrik VIII. Forlaget Press som har gitt ut romanen på norsk beskriver Cromwell slik her:

«Han er sønn av en smed, han er Englands nest mektigste mann. Thomas Cromwell er bølle og sjarmør, humanist og slåsskjempe, melankoliker og politisk geni. Folk viker unna ham. Tragedien leder ham fram til Henrik 8s side. Sammen vil de bryte alle lover for å skape et nytt England.»

Når historien starter jobber Cromwell for erkebiskop Thomas Wolsey. Når boken slutter er Wolsey død og Thomas More halshugget. Wolsey som ble for mektig for kongen og anklaget for «å drive et land i landet». Men på tidspunktet i historien sitatet er hentet lever begge og «han» er Cromwell:

«Thomas More, lordkansleren, er den første til å signere alle tiltalepunktene mot Wolsey. Det sies at én merkelig anklage er blitt tilføyd på hans anmodning. Kardinalen blir beskyldt for å ha hvisket i kongens øre og pustet ham i ansiktet; siden kardinalen har syfilis, har han hatt til hensikt å infisere monarken.
Da han får høre dette, tenker han på hvordan det må være å leve i hodet på lordkansleren. Tenke seg til å skrive en slik anklage og sende den til trykkeriet, la den sirkulere i hoffet og over hele riket, sende den ut dit folk er villige til å tro hva det skal være; sende den ut til hyrdene på marken, til Tyndales bondegutter, til tiggerne på veiene og tålmodige vesener i stall og fjøs; ut til de bitende vintervindene og den svake vårsolen og snøklokkene i Londons hager.»

Ulvetid er på 700 sider, full av dialoger og navn. Bakerst i boken er det en oversikt over medvirkende aktører. Hillary Mantel fikk Bookerprisen for Ulvetid, og det fikk hun også for romanen Falkejakt. Hun får frem hvordan det kan ha vært å være så tett på begivenhetene som Cromwell var og hvordan han ble en så mektig aktør. Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt. Men først er det noen andre bøker jeg skal lese.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Jeg er nybegynner på historiske romaner, men WOW dette var fascinerende og underholdende lesning. Gleder meg tl å fortsette med "Bring up the bodies".
Anbefales på det varmeste!

Skal lese den neste også, men det gikk litt trått

En moderne klassiker om Tudor-tiden (1500 - 1535 e.Kr.)

Hilary Mantel (f. 1952) er en engelsk forfatter med atskillige romaner (elleve stk.) bak seg før hun slo gjennom med sin tolvte - "Ulvetid", som hun også mottok Booker-prisen for. En bok alle Tudor-fans kommer til å elske (om man ikke for lengst har lest den allerede), og det med god grunn vil jeg mene. Og med kjennskap til at det dessuten er en oppfølger til "Ulvetid" ("Falkejakt"), også den en Booker-pris-vinner, er det vel egentlig bare en ting å si: Løp og kjøp!

Henrik VIII (f. 1491 d. 1547) var konge av England i perioden 1509 og frem til sin død. Aller mest kjent er han for alle konene sine, hvorav to endte i galgen, og dessuten for å ha forårsaket bruddet med pavekirken i Roma. Anne Boleyn var den første, og hun er helt sentral i "Ulvetid" - Katarina Howard var den andre.

Innledningsvis i "Ulvetid" svirrer ryktene om at kongen har forelsket seg i en ny kvinne; Anne Boleyn. Han er imidlertid gift med Katarina av Aragon, en kvinne som først var gift med hans bror og som altså Henrik VIII giftet seg med etter brorens død. Ekteskapet med henne har brakt ham en datter, Mary, men ingen sønn. Hvorvidt det var det faktum at han ikke fikk en sønn med Katarina av Aragon eller det faktum at han forelsket seg så inderlig i Anne Boleyn som gjorde det så viktig for ham å komme løs fra ekteskapet med Katarina, verserer det mange ulike teorier om. Faktum er i alle fall at han (og Anne Boleyn) kjempet i hele syv år for å få hverandre, og mellom dem sto først og fremst pavekirken i Roma og dernest Katarina, som nektet å la seg skille fra sin elskede konge.

"Ulvetid" handler i all hovedsak om årene som går fra kongen bestemmer seg for at det er Anne Boleyn han vil ha, og til det endelige bruddet med pavekirken i Roma. For paven nektet å annullere kongens ekteskap med Katarina, og dermed var det ingen vei utenom å bryte med pavekirken. En historisk hendelse som for all tid rystet England og satte varige spor etter seg i historien ...

Helt sentral i alle stridighetene står en mann, opprinnelig sønn av en smed og som etter å ha blitt mishandlet på det groveste av sin far, i sin tid flyktet hjemmefra, deltok i krigshandlinger på fransk jord før han atter vendte tilbake til moderlandet England og etter hvert ble integrert i kongens hoff som hans nærmeste medarbeider og sekretær. Thomas Cromwell lyktes å komme nær maktens tinde gjennom kløkt, klokskap og sindighet, og ikke minst gjennom en tilsynelatende betingelsesløs lojalitet til sin konge. I motsetning til mange andre som tenkte farlig høyt noen ganger, og endte med halshugging som følge av ubetenksomhet, holdt han stort sett sine meninger for seg selv, og konsentrerte seg om å lage lovene som kongen befalte ham. Man kom nemlig ikke på kant med Boleyn-familien, som skulle opp og frem, koste hva det koste ville ... Og dronning Anne, som etter hvert ikke går av veien for å sende både den ene og den andre - deriblant sin egen søster - inn i ulykkelige ekteskap for å få det hun oppfattet som farlige konkurrenter ut av veien for hennes maktsyke sinn ...

Om Thomas Cromwells lovarbeid skriver Mantel følgende på side 611:

"Rafe går, og selv tar han fram kveldens arbeid og starter på det, metodisk, smeller papirene fast i pene bunker. Lovforslagene hans er vedtatt, men det kommer alltid en ny. Når han skriver lovutkast, prøver han alltid ut ordene for å finne den største kraften i dem. I likhet med besvergelser må de ha makt til å få ting til å skje i virkelighetens verden, og akkurat som med besvergelser fungerer de bare hvis folk tror på dem. Hvis en lov har en strafferamme, må du være i stand til å håndheve den - overfor den rike så vel som den fattige, overfor folket ved grensen mot Skottland i nord og de walisiske våtmarkene i øst, overfor folk i Cornwall så vel som folk i Sussex og Kent. Han har skrevet denne eden, en prøve på folks lojalitet over Henrik, og han har tenkt å edfeste alle menn i samtlige byer og landsbyer, alle kvinner av noen betydning, enker med arvet formue, landeiere. Hans menn skal trampe over hei og lyng og kreve at alle som knapt har hørt om Anne Boleyn, anerkjenner legitimiteten og arveretten til barnet i hennes liv. Hvis en mann vet at kongen heter Henrik, skal han avlegge eden; det spiller ingen rolle om han forveksler denne kongen med faren hans eller en annen Henrik før dem igjen."

Jeg har selvsagt sett TV-serien Tudor (som jeg har omtalt her i bloggen min), og sånn sett kan man vel si at det ikke er mye nytt under solen i Hilary Mantels monstrøse roman. Men der TV-serien fremstiller kong Henrik XIII som en pen og flott mann helt til det siste, er Mantel mer tro mot kildene. For etter hvert som Henrik XIII dro på årene, ble han fetere og fetere, og helsen hans skrantet.

Det som gjør Mantels roman til noe helt for seg selv, er alle detaljene rundt det som skjer, og at hun har enormt mye kunnskaper om denne historiske epoken. Dessuten skriver hun helt fantastisk. Hun skriver i presens, og det er mange dialoger i romanen. Dette gjør at vi omtrent er der mens det skjer, tett innpå hovedpersonene. Jeg kunne omtrent kjenne luktene, se for meg de golde slottene der det nesten var umulig å være 100 % privat fordi det alltid var noen som sto og lyttet i nærheten, kjenne angsten pga. all ondskapen og alle intrigene som ble sydd sammen for å felle personer i intrikate renkespill.

Mantel tegner interessante personportretter der det må være helt åpenbart at alvorlige personlighetsforstyrrelser som psykopati, paranoid narsissisme og verre ting må ha vært temmelig vanlig - også på den tiden. Romanen avsluttes i 1535, året før dronning Anne endte i galgen. Anne har i mellomtiden fått datteren Elizabeth, og kongen er overbevist om at grunnen til at de ikke får en sønn er at Katarina av Aragon har en finger med i spillet. Bruddet med pavekirken er et faktum, og kongen avtvinger hele folket å avlegge en ed om at han nå skal være kirkens overhode. Underveis treffer vi kjente personligheter som Kardinal Wolsey, Thomas More m.fl. Hodene ruller etter hvert som den ene etter den andre nekter å sette kongen høyere enn selveste Gud. Og mens forfatteren tegner et temmelig sympatisk bilde av Thomas Cromwell, en mann som også endte med halshugging etter hvert, levnes familien Boleyn liten heder og ære ... Og underveis blir vi kjent med noen av dronning Annes hoffdamer, en av dem Jane Seymour, kvinnen som etter hvert skal bli kongens tredje kone ... En kvinne som kun er god - i motsetning til Anne Boleyn, som til og med har spisse tenner og som bruker all sin kvinnekløkt på å holde kongens interesse for henne varm, men som erfarer at han har luknet etter at de fikk hverandre ...

Jeg er fra meg av beundring for Hilary Mantels romanprosjekt, og selv om boka inneholder nesten 700 sider, var det ikke en side for mye! Ikke én eneste en! Ikke bare er boka den reneste page-turner, men den er skrevet på en slik måte at det lukter klassiker lang vei. Persongalleriet er dessuten fremstilt så helstøpt og fri for klisjeer at det hele blir svært troverdig. Og når jeg i tillegg kan lese at hun ikke er tatt på en eneste faktafeil av folk som kan engelsk historie, er det jo bare å ta av seg hatten for hennes prosjekt! Her må det bli terningkast seks!

Vi er i England på 1500-tallet. Boken starter med at Thomas Cromwell får grisebank av sin far, og like etter forlater han landet. Etter en omflakkende tilværelse i flere år møter vi Cromwell igjen. Denne gangen i tjeneste hos kardinal Wolsey. De neste årene kommer Cromwell stadig nærmere kongen og de innerste kretser.

En praktfull historisk roman hvor man får et godt innblikk i intrigene ved hoffet da kongen ville skilles fra dronningen for å gifte seg med Anne Boleyn. Gleder meg til oppfølgeren. Begge bøkene har fått Bookerprisen!